Skal vi bestemme, må vi eie

Helt ytterst på vestkysten av tidligere Hordaland, bare en halvtimes fergetur fra Sævrøy fergekai, ligger ei lita øy med 530 innbyggere og over hundre små holmer og skjær. Øya heter Fedje, og er kjent for skjønn natur, dramatisk vær og fantastisk havutsikt. Men litt over 500 innbyggere er ikke mange, og øya regnes derfor for å være fraflytningstruet. Dette ønsker flere lokale aktører å gjøre noe med, blant andre Feddie Ocean Distillery. Therese Østervold Storebø, Feddies egen stjernedestillatør, forteller litt om øya, destilleriet, og selskapets tilnærming til bevissthet og bærekraft.

En flying start

Det hele startet i 2018 da Olivia-gründer, Anne Koppang, over et glass whisky med noen venninner, bestemte seg for å investere i det lokale bryggeriet på Fedje. Da det gikk konkurs kort tid etter, kjøpte hun opp hele sulamitten og gjorde det om til et destilleri. Fedje Mekaniske, øyas hjørnesteinbedrift som hadde vært ute av drift i lang tid, kjøpte hun også. Bare noen måneder senere, før det skulle vise seg at hele samfunnet måtte stenge ned på ubestemt tid, var Feddie blitt til, og whiskyproduksjonen var i gang. Destilleriet fikk mildt sagt en flying start, og er i dag Norges største whiskyprodusent med sine 700 fat liggende på Fedje Mek.

– Det som er så kjekt med whisky, og sikkert frustrerende for en investor, er at whiskyen lever sitt eget liv. Alle fat er levende, fordi treet er et levende materiale. Derfor kan noen fat være ganske bra etter tre år – som for øvrig er minimumskravet for whiskylagring – mens andre fat trenger lengre tid. En del av jobben vår er å smake på fatene med jevne mellomrom for å følge med på smaksutviklingen, sier Therese.

Hjem til Fedje

Brennevinsproduksjon er utvilsomt kjernen i det Feddie driver med, men ved siden av destilleriet har de et titalls andre baller i lufta. Koppang har nemlig kjøpt opp omtrent alle serveringsstedene på øya, og i nær fremtid er tanken å starte hotellvirksomhet. Målet er å kunne tilby tilreisende en hel opplevelse – god mat, god drikke og stemningsfull overnatting. Inspirasjonen henter hun og kollegaene fra de skotske whiskydestilleriene, som gjør det veldig bra med whiskyturisme i sine trakter. På mange måter kan man si at det Feddie driver med, er kulturbygging.

– Feddie er mye mer enn «bare» et destilleri. Vi jobber hardt for å skape flere arbeidsplasser på øya, og akkurat nå har vi tre selskap – Feddie, eiendomsselskapet vårt Søsterselskapet, og driftselskapet vårt, Feddie Island, som holder i begge kafeene, fyrhuset og restauranten her ute. Hele målet med prosjektet er å gjøre Fedje til en destinasjon, slik at fedjingene kan flytte hjem igjen og finne jobb her.

Ikke lov å selge aksjer til menn

En annen sentral del av konseptet Feddie er kvinneperspektivet. Selskapet er nemlig 100% kvinneeid – av 475 kvinnelige investorer. Mange er førstegangsinvestorer og får derfor tilbud om å delta på kurs for å lære mer om kjøp og salg av aksjer. Selv døtrene til alle Feddies investorer får delta på investeringskurs og lære om aksjekjøp- og salg gjennom investeringsselskapet Young Sisters, som de selv også kan investere i. Målet er å gjøre flere jenter bevisste på at investering er like enkelt som å kjøpe en veske på nett.

– Over 80% av børs består av menn, og for at vi skal kunne være med å bestemme, må vi være med å eie. I vedtektene våre står det at vi ikke har lov til å selge aksjer til menn. Ikke før eierskap er likestilt på børs. Da kan man enten lene seg tilbake, vifte med pekefingeren og si at det er urettferdig, eller gjøre som Feddie – drive opplæring av investorer og døtrene deres.

En hardbarka austevolling hiver seg over bord

I slutten av februar 2020 ble Therese ansatt i Feddie for å lage krydderbrennevin. Det var flaks for henne, sier hun, for hun hadde solgt seg ut av baren sin bare to uker før lockdown. Nå lager hun gin, whisky og akevitt, og er trolig en av de beste gin-destillatørene i landet.

Thereses historie er uvanlig, intens og inspirerende. Som austevolling trodde hun først at hun måtte bli sjøkvinne, men slik ble det ikke. Livet skjedde, og hun flyttet til London for å lære yrket sitt – bartending – skikkelig. Nå, etter over 20 år i bransjen og en svært vellykket karriere, sitter hun på mange utmerkelser og førsteplasser i samtlige konkurranser. Med egne hender har hun bygd flere barer fra grunnen av, og det ryktes at hun i 2009 var den første kvinnelige deltakeren i flair-VM.

– Det krever mye å konkurrere, og du tjener absolutt ingen penger, men du får mye status i en bransje som er så liten. Da Feddie-damene spurte om jeg ville lage brennevin for dem, sa jeg ja takk, og solgte baren min. Dette er jo en jobb som nesten ingen andre har, og jeg kan mye om brennevin.

Therese er en håndverker. Hun lærer fort og intuitivt, og er vant til å få til det hun satser på. Selv sier hun at det kommer av at hun vokste opp på et småbruk, og at hun fra ung alder har elsket praktisk problemløsing. Tidlig ble hun vant til å bruke det utstyret hun hadde tilgjengelig, for å skape resultater. Det skulle vise seg å være en fordel senere i livet. De første gangene hun skulle destillere, måtte hun nemlig gjøre det med kollegaen sin over FaceTime.

– Jeg er vant til å få til ting. Og får jeg ikke til noe, så prøver jeg hardere – jeg bare fortsetter til jeg får det til. For to år siden hadde jeg en uke på jobb der jeg måtte levere et produkt i slutten av uka. Tidspresset var enormt, og jeg jobba og jobba. Da fredagskvelden kom, hadde jeg ingenting å vise frem, og da husker jeg at jeg tenkte at Feddie hadde veddet på feil hest.

Det skulle vise seg at de satset på vinnerhesten. Brennevinet hun hadde laget, Nine Sisters Ocean Gin, vant nemlig dobbelt gull på de to mest prestisjefylte brennevinskonkurransene i verden – San Francisco Spirits Competition, og International Spirit Challenge i London, i konkurranse med 350 andre produkter. Dermed er Nine Sister Ocean gin den første og hittil eneste ginen som har vunnet dobbelt gull i ISC.

Eneste 100% økologiske destilleri i Norge

At Nine Sisters Ocean Gin er en enorm stolthet for gin-Norge, er det ingen tvil om. Ikke bare er det en av verdens beste giner – den er også 100% økologisk. Å drive fullstendig økologisk er nemlig en av grunnpilarene i merkevaren, selv om det innebærer en hel haug med utfordringer – og papirarbeid. Per dags dato er Feddie det eneste brennevinsdestilleriet i landet som driver 100% økologisk.

– Nå som vi lager akevitt, for eksempel, kan vi ikke si at det er norsk akevitt. Skal man kalle den norsk, må den være laget på 95% norske poteter, og ikke Norge finnes det ikke økologisk potetsprit. Derfor må vi kjøpe neutral grain spirit, som det heter, fra Sverige. Skal jeg for eksempel sanke noe fra privat grunn, må jeg ha dokumentasjon fra grunneier på at det ikke har blitt sprøyta der. Til å begynne med var det mye å forholde seg til, men nå er vi godt vant og alt er satt i system, sier Therese.

Ikke gode på bærekraft

En av de største miljøutfordringene i brennevinbransjen er emballasje. Der har Feddie gjort noen store grep, for de er det eneste destilleriet i Norge som kun bruker resirkulert glass. Vekten på Feddies flasker er tilnærmet halvert sammenlignet med «vanlige» brennevinsflasker, fordi de har kuttet ut all overflødig glassmasse og unødvendig plast. Man kan påstå at Feddie driver bærekraftig, men da skyter Therese inn med et godt poeng.

– Ja, vi driver bærekraftig, men det betyr ikke at vi er gode på det. Det er viktig for meg å understreke, for er det én ting jeg blir absolutt rasende over, så er det når bedrifter driver med grønnvasking. Jeg har tidenes jobb, og jeg reflekterer mye over hvilke ressurser vi bruker. Som produsenter har vi et enormt sosialt og økologisk ansvar, og det gjør meg godt å vite at selskapet vårt er med på å bygge lokalsamfunnet. Hver gang vi er i gang med utviklingen av et nytt produkt, er det fedjingene som får smake først.

Det virkelige norske gullet

Man skulle tro at nordmenn, som har drukket både akevitt, mjød og øl i årtusener, også har brent sprit i årtusener. Slik er det nødvendigvis ikke. Forskjellen på Norge og mange andre land er at staten har hatt monopol på destillerivirksomhet frem til så nylig som 2015, og derfor har vi ganske få profilerte destillerier. Likevel har Norge utmerket seg som et usedvanlig bra gin-land på bare noen få år, og noe av grunnen til det kan faktisk være kvaliteten på selveste livets eliksir – vannet vårt. – Vi har noe av det absolutt beste vannet i verden – og vannet utgjør jo nesten hele produktet. Standarden i veldig mange land er at de kun vanner ut spriten med destillert vann, og når vannet er destillert, er det fratatt alt av smak og karakter. Det trenger ikke vi – vi kan ta vann rett fra springen. Likevel skal det sies at, ja, vi gjør det bra her, men vi gjør ikke ting så veldig annerledes her enn andre steder i verden.

Etisk konsumerisme

Et godt produkt er ikke nok for å lykkes. Dagens konsumenter er veldig bevisste, og alt fra produksjonsmetode til sourcing spiller en viktig rolle når man skal velge et produkt. Til og med hvem som står bak produktet er viktig, like mye for den som står foran bardisken, som for den som står bak den.

– Pandemien var som en katalysator for brandbevissthet. Det er ikke lenger nok å bare produsere et bra produkt. Selv jeg, da jeg var bareier og barsjef, var veldig bevisst på hvilke produkter jeg tok inn. Jeg vil heller ha et dyrt produkt med gode mennesker bak og gjennomsiktig drift, enn et rimeligere produkt med tvilsomme mennesker bak. Det at selskapet man kjøper produkter av, har verdiene i orden, er mye viktigere for konsumenten i dag enn det var for bare fem år siden.

Hard skills vs. soft skills

Therese kommer fra et øysamfunn med sterke kvinnfolk, og har jobbet i mannsdominerte yrker i hele sitt voksne liv. Hjemme på Austevoll dro karene ut for å fiske rett etter å ha blitt konfirmert, og da var det kvinnene som ble igjen på øya, som måtte gjøre alt. Thereses farmor, for eksempel, var den første på Austevoll til å ta sertifikatet, og kjørte både buss og taxi. Selv har Therese nesten alltid måttet slåss for de jobbene hun ville ha, og heldigvis for henne er hun glad i å slåss. – Da jeg bodde i London i 20-årene, måtte jeg virkelig kjempe for å få den jobben jeg ville ha. Jeg fikk beskjed om at jeg var jente, og at de ikke kunne ha gråtende jenter på bakrommet. Heldigvis er det ikke slik lenger. De som er 10–20 år yngre enn meg i bransjen nå, har på seg mye bedre briller, er mer opplyste og tør å si ifra.

I april 2022 ble Therese kåret til Improver of the Barindustry på Bartenders’ Choice Awards i Stockholm, og dermed er hun den første kvinnen til å vinne denne prisen. At det først i 2022 er en kvinne som mottar en slik pris, er kanskje forunderlig, men sannheten er at kvinner, historisk sett, sjeldent har blitt valgt til å gjøre hard skilled arbeid, på grunn av fordommer som at kvinner egner seg best til soft skilled arbeid.

– Da jeg ble kåret til Improver of the Year av bransjen min, var det noen som sa til meg at det var så viktig for mange at nettopp jeg hadde fått utmerkelsen. Det er ingen kvinnfolk før meg som har vunnet denne prisen i Norge, og det at også gutta ser verdien i det å ha et sterkt kvinnelig forbilde, er veldig fint – for sånne forbilder har vi ikke veldig mange av.

Det er ikke bra før alle har det bra

Både fysisk, sosial og økonomisk uavhengighet for kvinner begynner å bli en normalitet i det norske samfunnet. Kanskje er det takket være bestemødre som Thereses at vi i dag ser på selvstendighet som en selvfølge, og at kvinner kan jobbe i nesten hvilken som helst bransje. Men det betyr ikke at kampen er over, eller at jobben er gjort.

– Norske kvinner har fundamentale rettigheter, men man kan jo se hvordan det er andre steder i verden. Vi har det ganske bra, og da mener jeg at vi må tenke på kvinner også utenfor Norge. Vi har et kollektivt ansvar, og det er ikke bra før alle har det bra. Jeg skal bare være her en liten stund, mens verden skal, forhåpentligvis, bestå. Da er det fint å ha bidratt med noe som ikke bare er en egotrip. Jeg kjenner at det er mye lettere å ta imot heder og ære når det er for et «oss», smiler Therese.