Tekst | Ingvild K. Vederhus
Tekst | Ingvild K. Vederhus

Den usynlige redselen

Hvordan takle jobben når angsten raser i kroppen?

Først publisert i The Transparency Issue, høsten 2020

— Det er helt jævlig. Når jeg får et angstanfall, sliter jeg med pusten, jeg blir veldig kvalm, og det føles som om jeg må kaste opp. Hjertet går i hundre, jeg blir klam og får svettetokter. Du kan ikke snakke til meg, jeg er helt inne i mitt eget hode og får ikke med meg noe av det som skjer rundt meg.

Cecilie Stenbakk Engebretsen har sosial angst. Hun er 28 år og jobber som kommunikasjonsrådgiver i Direktoratet for e-helse. Cecilie er sosial, utadvendt, liker å bli kjent med nye mennesker, er forlovet og glad i livet. Men sånn har det ikke alltid vært, lenge var livet begrenset og styrt av angsten.

— Det er frykten for å ikke komme meg ut av situasjoner og samtidig bli sett hvis jeg ikke kommer meg ut av det, som er verst. Jeg får følelsen av at hele verden ser på meg og ser at jeg får det anfallet, forklarer Cecilie.

Serilinn Erlandsen er en erfaren terapeut som har sitt spesialfelt logopedi, parterapi og kognitiv adferdsterapi. Serlinn driver egen praksis og har jobbet mye med klienter med angst og depresjon. Hun opplever mange som er redd for redslene og får angst for angsten.

Foto | Guro Sommer Værland
Foto | Guro Sommer Værland

— Det er da, når frykten begrenser livet ditt, når den begrenser ting du har lyst til å gjøre, det er da vi snakker om å ha angst. Når du har sosial angst, løper tankene løpsk, og det oppstår kroppslige reaksjoner i en helt vanlig situasjon. Sosial angst kan beskrives som en frykt for å bli oppfattet negativt av andre, være i fokus fra andre. Særlig på jobb der du stadig blir vurdert, og spesielt i yrker med fokus på resultater, forklarer Serilinn.

Marerittet

Cecilies første møte med angsten kom plutselig, under en flytur hjem fra en lang sommerferie. I det hun går om bord, får hun plutselig fullstendig panikk. Hun blir fysisk uvel og føler hun må kaste opp. Hun sitter urolig i setet hele veien hjem, svetter, gråter. Moren, som hun reiser med, skjønner ingenting, ikke Cecilie heller. Vel hjemme er hun fullstendig utslitt, uvitende om at det er starten på en turbulent tid. Det går halvannet år der angsten spiser mer og mer av livsgleden hennes.

— Det var et mareritt. Jeg var 21 år og redd hele tiden. Det er nitrist å tenke tilbake på den verste tiden. Jeg føler jeg mistet halvannet år av min «prime time» ungdomstid på grunn av angsten, forteller Cecilie.

Men hverken Cecilie eller de rundt henne skjønner det er angst. Cecilie isolerer seg og sitter stadig mer inne, velger den trygge hjemmebanen. Å gå i butikken er en kamp. Hun stormer ut i panikk og kan grue seg en hel dag til en kort handletur. Hun skyr forelesningene ved Universitetet i Oslo, starter med hjemmestudier. Men for å beholde jobben på et apotek, må hun stå bak skranken og møte folk. Dét byr på mange uforutsigbare situasjoner.

— Jeg visste jo at jeg aldri kunne storme ut hvis jeg sto med kunder. Jeg var redd for panikken, hvordan jeg kom til å reagere. Så ble jeg redd for å ikke kunne gå på jobb fordi jeg hadde brukt opp alle egenmeldingene. Jeg følte meg helt knust fordi jeg var så sliten av å tenke så mye, være så mye i hodet, forteller Cecilie.

Foto | Guro Sommer Værland
Foto | Guro Sommer Værland

I denne perioden får Cecilie ny kjæreste. Det tar lang tid før hun møter sine nye svigerforeldre eller kjærestens venner, hun finner ofte på unnskyldninger for å slippe sosiale sammenkomster. Det krever for mye.

— Halvannet år høres kanskje ikke så lenge ut, men å være så innelåst og asosial når jeg egentlig er en sosial person, var helt grusomt. Jeg følte at jeg mistet meg selv mer og mer. Det føltes så urettferdig, sier hun.

Det går et helt år før Cecilie oppsøker hjelp. Da møter hun et helsevesen som forklarer angstlidelsen for henne, som følger henne opp. Det blir bedre noen uker. Men så snur det igjen.

— Jeg gruet meg voldsomt hver gang jeg skulle ut, bare det å ta bussen de fire holdeplassene til psykologen var helt jævlig. Jeg sov hele tiden og var utslitt av angsten. Etter et år innså jeg at det ikke kom til å gå over av seg selv. Jeg så ikke poenget med livet hvis det var sånn det skulle være. Desperat og rådløs tryglet jeg derfor legen om å få medisiner. Noe måtte skje.

Angst for angsten

Ulike psykiske lidelser, som angst, kan ligge latent i oss og utløses av en ny arbeidsplass der du ikke finner deg til rette, en ny type oppgave, sjef, kollega eller nye krav. Mange kan ha høye krav til seg selv og egne prestasjoner, og hvis de i tillegg er konfliktsky og føler de ikke har levert godt nok, kan det skje noe på jobb eller hjemmebane som gjør at det utløses. Det er en kombinasjon av alt som skjer i livet som spiller inn, ikke bare det som skjer på arbeidsplassen.

— Angst og depresjon henger veldig tett sammen. Noen ganger kan det være genetisk hvordan du reagerer. Noen har lettere for å utvikle angst på lik linje med at noen går inn i en depresjon i stedet. Hvis du står i en tøff situasjon, kan det hende du tendenserer til å helle den ene veien, forklarer Serilinn.

For mange kan det å få vite at det ligger latent eller ligger i familien, være knagger som kan gjøre ulike psykiske lidelser enklere å akseptere. Serilinn er opptatt av at vi skal skjønne hva som skjer med oss når vi står i ubehagelige situasjoner, som vi alle gjør med jevne mellomrom.

— Sosial angst og andre lidelser gir ikke slipp med det første, det forsvinner ikke av seg selv. Det er viktig å ikke gå inn i tungsinnet og sykmelde seg, mitt råd er å tillate angsten å være der og lære deg å takle den i stedet for å kjempe mot den. Det er et viktig skille, så du ikke blir han eller hun med angst. Du er ikke angst, men du har sosial angst. Du er ikke en psykisk sykdom, men du har det av og til, understreker hun.

Den viktige pusten

Cecilie fikk medisiner av legen og fortsatte å gå til psykologen. Gradvis får hun større forståelse for hva hun kan gjøre for å få kontroll på angsten. Livet kan gå videre, og hun lærer seg noen verktøy. Gode forberedelser er viktig, mye tid går til planlegging, hun trenger å ha en fluktrute klar når hun er på jobb eller ute blant folk. Hun erfarer at pusten blir viktig å få kontroll på når panikken kommer.

— Jeg kjenner pusten sitter langt oppe i brystet, og jeg higer etter den. Så jeg prøver få den ned i magen, der den skal være. Jeg holder meg på magen for å flytte fokus dit og bort fra angsten. Det hender også at jeg lager sirkler med føttene og bruker det som fokuspunkt. Jeg blir intenst konsentrert om å ikke kjenne på panikkfølelsene, forteller Cecilie.

Når du opplever en fare, er det alltid en liten pause mellom oppfattelsen og selve reaksjonen din. I dét millisekundet kan hjernen din ta et aktiv valg om du skal stå i ubehaget eller flykte fra det. Å eksponere seg og trene på å takle det som trigger angsten, kan gjøre den mindre. Men det krever trening. Pusteøvelser kan hjelpe oss å nullstille nervesystemet og påvirke hjernen som er programmert til fight eller flight, å slåss eller flykte fra den truende situasjonen.

— Vi er programmert til å tro vi skal kjempe mot redslene, men da bruker vi opp kreftene i stedet for å la redselen være der og tilpasse oss den. Når vi er stressa eller redde, puster vi i brystet, men ved å styre pusten, kan du roe ned instinktet og deg selv, og takle å stå i en situasjon. En måte å gjøre det på er puste inn så magen blir som en ballong, og så puste ut og tømme magen helt for luft. Det er masse videoer om dette på YouTube, det finnes både kurs og apper. Jeg anbefaler alle å øve på det, understreker Serilinn.

Jobb med hodet

Angst kan utløses av å tenke på hva andre tenker om deg. Noen kan våkne opp og tenke på ting de har sagt, tenke de sa noe feil, snakket for mye eller tenker “der dreit jeg meg ut”.

— Tenk etter hva du ville sagt til din beste venn som tenker slik. Løft deg selv ut av deg selv til fugleperspektiv og se din beste venn i situasjonen. Se for deg hva du ville sagt til denne. Dette vil da gjelde deg. Øv på å bli din egen bestevenn og snakk til deg selv på samme måte, sier Serilinn.

Ofte spolerer vi for oss selv ved å tenke antagelsestanker eller “tenk om-tanker”. Disse kan også kalles lyntanker fordi de kommer så fort. “Tenk om jeg ikke husker.” “Tenk om jeg ikke klarer.” Spør deg selv, gjør det noe om du glemmer noe, hvis det bare er du som vet hva du skal si?

Foto | Guro Sommer Værland
Foto | Guro Sommer Værland

— En måte å tvinge hjernen til å tenke annerledes på er å bytte ut ordet “men” med “og”. For eksempel, hvis du i stedet for å tenke “jeg kunne tatt det møtet, men er for nervøs”, tenker “jeg vil ta det møtet og jeg kommer til å bli nervøs.” Da godtar du det uten å la deg bli styrt av det. Det er en god leveregel for alle, ikke bare de med angst, forklarer Serilinn.

Det er viktig å skille mellom nervøsitet og angst. Alle går vi gjennom det å grue seg til noe, bli nervøse og kjenne på kjipe tanker. Har du bestemt deg på forhånd og vet hva du skal gjøre når frykten kommer, kan du enklere stå i det. Å lære å kjenne seg selv og egne reaksjoner gjør deg bedre rustet til å vite hva du kan gjøre for å hjelpe. Da utløses kanskje ikke sosial angst.

— Bli flink til å øve på det som gjør deg nervøs. Om det er å spise lunsj med kollegene, snakke med en autoritær person eller holde en presentasjon. Forbered deg godt, vit alt om det som skal skje, se for deg hele løypen som en idrettsutøver. Da lager du nervebaner i hodet som gjør det enklere å gjennomføre. Tenk som en skuespiller, at du har en rolle. Da flytter du fokus fra deg selv til å representere jobben din, sier hun.

For noen fungerer det godt å bruke en liten ting for å flytte fokus fra angsten eller de negative tankene.

— Det kan være småting, som en spesiell blyant, en krystall eller en stein du klemmer på, kanskje bruker du en spesiell jakke eller powershoes, noe som gjør deg sterk i situasjoner du frykter.

“Det synes jo ikke”

Tilbake på jobben på apoteket manner Cecilie seg opp til å fortelle en kollega hva angsten gjør med henne. Hun merker raskt at vissheten om at noen vet, gjør det enklere å gå på jobb. Det gir en trygghet å vite at hun kan komme seg bort fra kundemøter hvis panikken kommer, at noen tar over uten å stille spørsmål eller kreve en forklaring.

— De fleste mennesker er jo veldig greie, hvis du åpner deg og forteller om problemer, er det ingen som ler av deg. For meg er en god kollega en som bare hører etter, de trenger ikke respondere i det hele tatt. Det eneste jeg trenger, er å vite at jeg kan gå ut fra et møte uten at de lurer på hva som skjer, sier hun.

Cecilies åpenhet blir godt mottatt, og hun møter forståelse. Den gode opplevelsen av å være åpen gjør at hun også forteller det på universitetet og etter hvert i nye jobber.

— I min forrige jobb fortalte jeg det etter bare noen uker. “Bare så du vet det, har jeg sosial angst, så hvis jeg må gå ut av et møte, er det ikke for å være uforskammet, jeg må bare ha en liten timeout,” sa jeg. Sjefen ble veldig overrasket, men tok det bra. Han sa han aldri hadde gjettet det, for det synes jo ikke på meg. Det har jeg hørt gjennom hele studietiden også. Folk blir så overrasket. Sjefen sa han satte pris på at jeg sa ifra og sa at vi har alle vårt. Det var en god respons, synes jeg. Hadde alle vært litt mer åpne, hadde det kanskje vært enklere å snakke om angst og andre psykiske lidelser, sier Cecilie.

— Og så er det jo komisk at jeg sier det hele tiden, for jeg har aldri måttet gå ut av møter. Det er frykten for å måtte det, legger hun til og smiler.

Jobb deg frisk

Jobben er viktig for vår psykiske helse, det svarer 96 prosent, ifølge en undersøkelse utført av TNS Gallup for Helsedirektoratet. Ifølge Folkehelseinstituttet vil rundt halvparten av alle nordmenn oppleve en form for psykisk lidelse en gang i livet, og angst og depresjoner er av de vanligste årsakene til sykefravær. Forskning viser at det å være i jobb, kan gjøre oss raskere friske, en sykemelding kan forverre en tilstand. Det kan være bedre å jobbe litt enn å være helt sykemeldt, og da er tilrettelegging for den ansatte helt essensielt.

— Sjefer bør se signaler og heller spørre en gang for mye. Er det noe du sliter med, er det noen oppgaver som er uoverkommelige? Det er enklere å få et spørsmål å svare på, enn å manne seg opp til å gå på sjefens kontor og si noe. Et annet tips er å skrive en mail først og be om et møte, så vet du at sjefen er forberedt på hva du skal snakke om. Da tar han eller hun seg tid. Og da har du åpnet en dør, da er det no way back, du gjør det enklere for deg selv, sier Serilinn.

Jobbhverdagen til de fleste av oss ble snudd på hodet i vår, og arbeidsplasser er erstattet av hjemmekontor. Mange med angst går glipp av hverdagslig eksponering fordi øvingsarenaen er borte.

— Det er jo helt grusomt, jeg tror flere har hatt ulmende angst latent som nå får utvikle seg. Det er utrolig viktig at sjefer er bevisste på den sosiale biten, ikke bare på rapportering. Du skal ha folk tilbake igjen også, så de bør ta noen aktive grep for sosialisering, sørge for å se fjesene til hverandre. Legg opp zoom-møter som fredagslunsj eller arranger en quiz, foreslår Serilinn.

I februar begynte Cecilie i ny jobb, og siden mars har også hun hatt mest hjemmekontor. De daglige rutinene som er med på å gi livet forutsigbarhet, er borte, hun savner rutinen med å gå på jobb.

Foto | Guro Sommer Værland
Foto | Guro Sommer Værland

— Korona har ikke gjort det enklere for oss som har angst. Det er hakket verre å gå ut igjen nå, det er litt mer skummelt å sitte på trikken, gå på kontoret og så videre. Jeg tenker vi må utfordre oss selv mer nå, jeg må være flinkere til å gjøre nye ting, for eksempel ta med venninner på en restaurant jeg ikke har vært på før, sier hun.

Ansvar for eget liv

Cecilie lot aldri angsten begrense livet. Tvert i mot, etter at hun fikk diagnosen, har hun vært opptatt av at den ikke skal stoppe henne. Bachelorgraden ble til mastergrad, jobben på apoteket ble til redaktørjobb i et tidsskrift og etter hvert sosiale medier-konsulent ved UiO, før hun begynte som kommunikasjonsrådgiver. Hun har bevisst søkt seg til uforutsigbare stillinger som innebærer utfordringer.

— Hvis jeg ikke hadde søkt jobber og kommet meg ut, hadde jeg sittet inne i samme leilighet og sannsynligvis ikke jobbet nå. Det var en måte å utfordre angsten, øve meg på å få kontroll på den. Jeg føler man alltid hører historier om de som har overvunnet angsten, men jeg tror det hører til sjeldenhetene at du blir kvitt den. De fleste av oss må lære oss å leve bedre med den. Jeg har akseptert at dette er noe jeg må leve med, sier Cecilie.

Hun understreker hvor viktig det har vært å få støtte fra medisiner, psykologen, legen og menneskene rundt henne, og særlig forloveden som har vært der for henne hele veien

— Jeg er veldig stolt av meg selv. Jeg kunne blitt hjemme og ikke gjort noe med angsten, men da hadde det jo bare blitt verre. Du er ikke svak hvis du ber om hjelp, det er da du er modig. Du må ta ansvar for eget liv, finne din egen løsning, for det er ingen som kommer til å gjøre det for deg. Det er først da det blir bedre. For det blir bedre, avslutter hun.