Å lufte en ulydig rottweiler

Mennesker er født neofobiske. Det betyr at vi er naturlig skeptiske til alt som er ukjent. Kall det et innebygd alarmsystem som stopper oss fra å spise giftige planter og hoppe utfor klipper. Dette systemet har ikke Anna Knudsen. Hun tar fart og stuper utfor med hodet først.

Det skjønte jeg omtrent en halvtime ut i jobbintervjuet mitt. Anna satt på andre siden av bordet og laget krusseduller i en bok mens jeg lirte av meg standardfraser. Hun sa ikke mye. Stilte ikke mange spørsmål. Dette går til helvete, tenkte jeg mens jeg serverte historien om hvordan jeg hadde sluttet som jurist for å satse på et yrke som tekstforfatter uten en eneste publisert tekst å vise til. Da jeg hadde snakket ferdig, la hun fra seg pennen og sa at det holdt. Jeg nikket pent og skulle til å reise meg da hun tilføyde: Når kan du starte?

Jeg lo og forventet latter tilbake. Hun ville vel avslutte denne selvpiningsseansen på en jovial måte. Men hun lo ikke. Hun bare smilte og så på meg. Det ble stille litt for lenge. Ballen lå tydeligvis hos meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa det første som slo meg inn: Nå. Jeg kan starte nå. Anna svarte fint! før hun gikk for å skrive ut en arbeidskontrakt. Og jeg ble sittende å lure på hva slags galehus jeg nettopp hadde skrevet meg inn på.

Jeg ble altså ansatt i Sommerfuglen Media, som for tre år siden var et rykende ferskt mediebyrå. Anna var 25. Og likevel var Sommerfuglen kun ett av tre selskaper hun sjonglerte. Hun drev også et utvekslingsbyrå og en nettbutikk hvor hun solgte egenproduserte almanakker. Hvor mange selskaper hun holder styr på i dag, er jeg ikke sikker på. Hun shopper domener som om det var doruller. Derfor gjør hun heller ikke noe stort nummer ut av oppstartene sine. Hun har gjort dette så mange ganger nå at hun fikser det over et glass rødvin en rolig tirsdagskveld. Og dagen etter slenger hun ut i en bisetning at hun har startet et regnskapsbyrå, slik andre folk forteller at de har vært hos tannlegen.

Plutselig ble hun sjefredaktør

Sånn var det også da jeg fikk beskjed om at hun skulle lage et magasin. Det var dagen etter påskeferien, da vi endelig kunne møtes igjen på kontoret. Sommerfuglen holdt fortsatt på å slikke sår etter den verste korona-perioden. Vi var delvis permitterte. Og Anna annonserer altså at hun skal starte et nytt business-magasin, og det skulle hun ha klart i august. Fem måneder senere. Så spennende! sa vi andre på kontoret, samtidig som vi tenkte at nå har det klikka for henne. Dama hadde så mange baller i lufta at hun så vidt kunne skimte himmelen gjennom dem. Og hadde hun i det hele tatt peiling på hvordan man lager et magasin? Jeg så for meg et helvetes styr fra morgen til langt på natt, deadlines som kommer for fort, og redaktører med magesår. Vi hintet forsiktig om at dette var galskap.

Men magasin skulle det bli. Etter hvert skjønte vi at dette ikke var noe hun hadde gulpet opp med en flaske vin kvelden før. Heldigvis. Idéen hadde hun fått allerede i 2015. Og siden den gang hadde den ligget i bakhodet hennes og ulmet. Ventet på det rette tidspunktet. Så kom altså korona. Vi mistet kunder. Vi mistet motet. Hjernen hennes jobbet på spreng døgnet rundt med alt som måtte håndteres. Permitteringer. Fakturaer. Krisepakker. Jakten på nye kunder som kunne erstatte de gamle. Hun hadde studenter spredt over hele verden gjennom utvekslingsbyrået som plutselig måtte komme seg hjem. Hysteriske foreldre. Ansatte som ble sykemeldt. Og midt oppi alt dette dukket altså idéen om magasinet opp igjen. Mens vi andre tenkte at det ikke fantes noe verre tidspunkt å begynne med dette på, tenkte Anna det motsatte. Det ville bli mye jobb, ja. Men magasinet ville også trenge markedsføring. Det ville trenge et mediebyrå. Som for eksempel Sommerfuglen, som desperat lette etter nye kunder som kunne erstatte de gamle. Her kunne hun altså slå to feite fluer i én smekk. Hun kunne virkeliggjøre business-magasinet hun hadde drømt om i mange år, samtidig som hun kunne få Sommerfuglen på vingene igjen.

Resultatet leser du i akkurat nå. Et produkt av en idé som først dukket opp i 2015, og som ble kastet inn i virkeligheten på grunn av en krise fem år senere. Ville magasinet blitt laget om ikke koronaen kom til Norge? Helt sikkert. Kanskje neste år. Kanskje etter neste pandemi. Jeg vet ikke. Men det jeg vet, er at problemer ofte blir til muligheter i hendene på Anna. Dette var nemlig ikke første gang.

All inn og all over the place

I 2015 var det et helt annet, og mye mindre problem, som sådde et frø i henne. Hun slet med å finne en almanakk som passet timeplanen og hodet hennes. Så da lagde hun like greit sin egen. Hun lærte seg å designe og ombrekke bøker og sette opp nettside med betalingsløsning. Hun lærte seg alt som gikk an å lære om Instagram og brukte det som markedsføringsplattform. Instagram-kontoen fikk raskt 15 000 følgere, som igjen førte til at hun fikk solgt almanakken til kunder i 17 land verden over.

Hun fikk blod på tann. Nå satt hun jo på all denne kunnskapen om sosiale medier og hvordan de kunne brukes til markedsføring. Kanskje hun kunne hjelpe andre med å øke salget også? Etter å ha mottatt støtte for nettopp denne idéen gjennom entreprenørskap-studiet på BI, startet hun Sommerfuglen Media, som i dag hjelper små og mellomstore bedrifter med sosiale medier. Og Sommerfuglen Media har igjen åpnet nye dører i nye bransjer. Sånn fortsetter hun å hoppe seg fremover, fra springbrett til springbrett.

Hodet til Anna er altså et hode foran andres hele tiden. Iallfall mitt. Det er ikke bare positivt. Klarer hun å glede seg over lanseringen av denne førsteutgaven når hodet allerede er langt inni neste utgave? Neste prosjekt? Neste selskap? Det forundrer meg ikke om Anna kom til verden og umiddelbart begynte å finne bedre måter å gjennomføre fødsler på, i stedet for å nyte frisk luft for første gang.

Det kan også være slitsomt for oss som jobber med henne til daglig. En leder som er all in og all over the place samtidig er ikke enkel å forholde seg til. Heldigvis er hun klar over dette selv. Noen ting lar hun derfor være å gjøre, som å vaske gulv. For hvis hun først setter i gang med det, vet hun at hun kommer til å ligge på alle fire å skrubbe på samme flekk til krampa tar henne. Hun ville aldri blitt ferdig.

Men som regel er det vi som må holde henne igjen. Som når hun foreslår å snekre sammen et nettkurs på tre dager eller starte en kaffebar. Det beste bildet jeg kan gi av dynamikken på kontoret er Anna som en svær, ulydig rottweiler med oss andre halsende etter i andre enden av båndet. En evig drakamp for å holde henne unna pinner, baller og andre bikkjer. Og det virker ikke som hun blir sliten. Ikke en gang en fallskjermulykke stoppet henne, selv om det brukne beinet senket tempoet hennes en stund. Men i sykesenga hadde hun tydeligvis ligget og brygget på idéer til det nesten rant over. Så da hun kom haltende på krykker tilbake på kontoret, ble vi slått i bakken av en flodbølge av mer eller mindre levedyktige planer. Alt var som normalt igjen, med andre ord.

Gal eller genial?

For ikke lenge siden spurte jeg henne, etter at hun hadde presentert nok en forretningsidé, om hun ikke var redd for å mislykkes. Tenk på alt som kan gå galt. Hva om det viser seg at markedet ikke er stort nok? At forretningsmodellen ikke er bærekraftig? Eller at hun ikke får på plass investorer? Det vet jeg ikke før jeg har prøvd, svarte hun. Det markerte slutten på den samtalen. Og det markerte slutten på alle samtaler jeg noen gang hadde hatt med meg selv om framtidsbekymringer og hva-hvis-scenarioer. Man vet ikke før man har prøvd. Dalai Lama kunne ikke sagt det bedre.

Jeg begynte å lure på om jeg kanskje hadde misforstått Anna hele tiden. Kanskje var det jeg hadde tolket som galskap og flaks, egentlig bare en uvanlig positiv innstilling, blandet med en godt utviklet magefølelse. Det ga mening der hun satt på flere selskaper og med et nytt magasin på vei i en alder av 28. Man blir jo ikke en suksessfull seriegründer på slump. Hva om det som virket som en rekke spontane innfall, egentlig var godt planlagte trekk i en langsiktig plan? Hva om hun faktisk så noe i meg den dagen hun ansatte meg, noe som gjorde det unødvendig å ringe en eneste referanse eller be meg skrive en god setning? Kanskje hun hadde et øyeblikk av klarsyn. Eller kanskje hun bare var desperat etter arbeidskraft og ansatte den første og beste hun fant. Jeg kunne snudd meg rundt og spurt henne nå, men jeg velger å leve lykkelig uvitende. Dessuten ser det ut som hun er opptatt med å sikre seg nok et domene. Best å la henne være.