Tid – en undervurdert faktor

Hva er det som får mange av oss til å ta så lett på egen tidsbruk? Hvordan kan vi være så opptatt av å strekke til at vi bare lar tiden gå, uten å ta styring på timene og dagene våre?

I min hverdag møter jeg mange som føler seg som et offer for tiden; de opplever å være ytrestyrt, med liten eller ingen kontroll på hvor timene og dagene deres blir av. Det er ofte tilfeldighetene som rår, sammen med et sterkt ønske om å være best mulig for flest mulig.

Å styre tiden sin kan fint sammenliknes med økonomistyring. I mine øyne er tiden den viktigste valutaen vi har – en sterkt undervurdert kapital som av mange håndteres som om tidskontoen er utømmelig. Hvorfor er det slik?

Jeg tror det handler om at tiden er gratis og tilgjengelig for alle. Vi har alle like mange timer og minutter i døgnet, uansett hvem vi er eller hva vi jobber med. Det er fort gjort å ta dagene våre for gitt. Tiden er jo der – konstant og ustoppelig – helt til vi en dag går ut av den. Pengene våre derimot, de kommer som oftest ikke gratis. Økonomien vår må de fleste av oss jobbe for og ha et aktivt og bevisst forhold til. Dermed blir mange opptatt av hvordan de disponerer midlene sine, mens de sløser bort den lett tilgjengelige kapitalen tid og ukritisk tar den for gitt.

Tid er en holdning, mener jeg, og hvordan vi tenker om og omtaler tiden vår, påvirker også hvordan vi bruker den. En stor del av jobben min er å hjelpe andre med å bli mer bevisste på hvordan de behandler tiden sin, overfor seg selv og andre. Det er en forskjell på om vi er «opptatt fra klokken...» eller «ledige frem til klokken...». Og, har du «dårlig tid» når du er sent ute, eller har du bare «lite tid»? Hvordan vi kommuniserer tiden vår, gir konsekvenser for effektivitet og trivsel for både oss selv og for dem rundt oss.

Hvordan sikre best mulig avkastning på tiden vår? Det handler om verdier, og om å våge å være mer av den vi er ved å la tiden gjenspeile akkurat det: Hvem vil du være? I svaret på dette spørsmålet ligger de viktigste prioriteringene dine.

For meg er tilstedeværelse i møte med meg selv og andre av så stor verdi at jeg våger å investere tiden min der. Ja, jeg skriver «våger» – fordi det koster en god dose med mot å disponere tiden sin i takt med egne verdier, når «alle» vil ha en bit av oss. Prisen jeg betaler, er at jeg blir mer utilgjengelig for flere.

I et tankefullt øyeblikk skrev jeg for noen år siden et spontant innlegg på Facebook. Det fikk uventet – og nesten urovekkende – stor respons. Det som overrasket meg og skremte meg litt, var at så mange kommenterte at de følte det på akkurat samme måte som meg, da de leste ordene mine:

Så lite det koster, så mye det gir:
Å se mennesker, når vi endelig møtes.
Og likevel klarer vi å rote bort de der øyeblikkene.
-Deler oppmerksomheten vår på for mange ting på en gang.

Påfallende mange kjente seg igjen i den teksten, både som den som ikke får sin andel av oppmerksomhet, og den som ikke klarer å gi menneskene rundt seg fullt fokus når de møtes.

Responsen og alle kommentarene på min Facebook-post fikk meg til å reflektere: Hva er tilstedeværelse? Forskerne finner det vanskelig å definere nærvær, fordi det er så avhengig av våre subjektive opplevelser: hvordan hver og en av oss opplever en situasjon i kommunikasjon med andre.

Jeg definerer ofte tilstedeværelse som evnen til å kunne tilpasse egen kommunikasjon til omgivelsene – men alltid innenfor egen personlighet. Det handler om å gi mennesker opplevelsen av å bli sett og hørt, i hvilken grad de føler seg sett i dialog med oss.

Tilstedeværelse er en forutsetning for god tidsbruk, mener jeg. For, presis, nærværende og genuin kommunikasjon gir god avkastning, i form av presis og effektiv tidsbruk. Vi får færre misforståelser, alt blir tydeligere mellom dem som snakker sammen.

Hvordan klarer vi å være genuine i vår kommunikasjon? Det handler om verdiene våre: Å gjøre det vi har tro på, bruke tiden i takt med egne verdier. Hva betyr mest for deg, og hva er du ikke villig til å ofre? Når vi inngår for mange kompromisser i strid med verdiene våre, mister vi det grunnleggende for god kommunikasjon og god tidsbruk: Tilliten til oss selv.