Tilstedeværelse i teknologiens tidsalder

Disse setningene side skrev jeg en gang spontant på min Facebook-side, i et tankefullt øyeblikk. Responsen var stor, og påfallende mange kjente seg igjen. Noen fortalte at de følte seg som den som ikke får sin andel av oppmerksomhet, mens andre innrømmet at de ikke klarer å gi menneskene rundt seg full oppmerksomhet når de møtes.

Hvordan kan vi være mer tilstedeværende for hverandre i hverdagen? Og hva er tilstedeværelse? Forskerne finner det vanskelig å definere nærværenhet, fordi det er så avhengig av våre subjektive opplevelser: Hvordan hver og en av oss opplever en situasjon i kommunikasjon med andre er ulikt og unikt.

Jeg definerer ofte tilstedeværelse som evnen til å kunne tilpasse egen kommunikasjon til omgivelsene – men alltid innenfor egen personlighet: Det handler om å gi mennesker opplevelsen av å bli sett og hørt, og i hvilken grad de føler seg inkludert i dialog med oss. For å gi noen en slik opplevelse krever det at vi er genuine, både i analog og i digital kommunikasjon.

Forsøker vi å innta en rolle vi ikke kjenner oss igjen i, eller å formidle et budskap vi ikke tror på, da oppleves vi ikke som ekte og nærværende. Nå når KI har overtatt tekstjobbing for mange, møter vi en ny utfordring: Hva er egentlig ekte, når vi kommuniserer via skjermen?

Jeg ser stadig poster om temaet på LinkedIn, i form av oppgitte tirader eller små hjertesukk som dette: «Nå har det gått for langt. Det er altfor mange tekster med tredelinger, korte setninger – og med velplasserte tankestreker.» Vedkommende fortsatte med en lang tekst om hvordan han stadig gjennomskuet KI-tekster fra enkeltpersoner i LinkedIn-nettverket, og om viktigheten av å skrive selv, være genuin.

Basert på slike utsagn har jeg innimellom fått skrivesperre i frykt for at teksten min skal mistenkes for å være KI-generert – og dermed oppleves som uekte og upersonlig. Det paradoksale er at jeg hittil aldri har publisert en tekst ved hjelp av kunstig intelligens (ja, jeg innrømmer det), men likevel er altså frykten der.

Heldigvis har jeg våget å fortsette med min egen skrivestil, på tross av at den ofte inneholder både tredelinger og min favoritt; tankestreken. Jeg fortsetter, fordi jeg tror på at det som er ekte skinner igjennom også i skriftspråket mitt.

Det handler om å dyrke egne verdier og være den vi er, når vi kommuniserer. Da blir vi genuine i møte med andre mennesker, både skriftlig og muntlig. Når vi begynner å vakle, inngå kompromisser i strid med verdiene våre, da mister vi tillit hos andre. Det skjer fordi vi da har mistet det grunnleggende for god kommunikasjon og for å oppleves som troverdige: Tilliten til oss selv, og dermed evnen til å stå støtt. Uten tillit forsvinner opplevelsen av nærvær og tilstedeværelse.

Når vi nå lever i teknologiens tidsalder kommer vi på mange vis tettere på hverandre. Vi kan kommunisere oftere og lettere, og store avstander blir mindre fordi vi uansett kan møtes digitalt.

Samtidig har det aldri vært vanskeligere å være genuint til stede når vi møtes fysisk eller digitalt. Egne eller andres krav til tilgjengelighet krever så mye oppmerksomhet at tilstedeværelsen blir borte mens vi sjonglerer livet gjennom ulike kanaler og plattformer.

Det gjør litt vondt å tenke på hvordan omgivelsene våre opplever vår tilstedeværelse. Eller manglende tilstedeværelse, er det nok riktigere å si. Vi ønsker jo å gi andre oppmerksomhet, være en aktiv lytter, se mennesker.

Det er – oftest ubevisst – et av menneskets sterkeste motivasjonsfaktorer når vi går gjennom dagen vår, det å bli sett. 

Likevel er det en av de største kommunikasjonsfeilene vi gjør: at vi glemmer å se hverandre.

- Hvor til stede er vi når vi svarer telefonen eller sender en snap på vei inn eller ut av møter?

- Hvor til stede er vi når vi midt i en samtale sjekker digitale dingser mens vi snakker med en kollega eller venn? 

- Hvor til stede er vi når vi møtes på Teams for å sitte og dele dokumenter via skjermen uten å se på hverandre?

Jeg bommer hele tiden, men jeg er blitt bedre på å være helt nærværende. Det har kostet mye trening, og mange forsakelser. Hver dag.

Mange av dem rundt meg får med seg mye mer enn hva jeg gjør, i alle kanaler. Flere sosiale arrangementer, flere vennekvelder, mer av det som skjer på LinkedIn, Facebook eller i andre kanaler.

Rett som det er kjenner jeg det lille stikket: Jeg skulle ønske jeg også fikk med meg mer, var mer tilgjengelig, mer sosial både digitalt og analogt. Men jeg vet at jeg velger rett for meg og mine nærmeste, og også for oppdragsgiverne mine, når jeg velger å være til stede der jeg er.

Klart det koster, og klart jeg har fått kritikk fordi jeg ikke er så tilgjengelig. Jeg vet at jeg mister mye. Jeg ser at jeg mister mye. Og jeg lar det skje, fordi jeg håper at den dagen jeg gjør opp regnskap så vet jeg at det endte i pluss. At det ga verdi til dem jeg er sammen med, både på jobb og privat.

Det vanskeligste med full tilstedeværelse er alt vi må velge bort for å klare å gi full oppmerksomhet til mennesker, øyeblikk og oppgaver.

Vi mister muligheter og kanskje til og med venner på veien, og det gjør vondt. Men jeg mener likevel at det blir verdt det. Fordi dem som er der, ser hva det gjør med kvaliteten på tiden vi har sammen – også om det er via en skjerm. Det forslitte «kvalitet fremfor kvantitet» står fjellstøtt.

Folk får det med seg: At vi ikke er hos dem, selv om vi i teorien er det. Husk at livet skjer ikke i teorien, livet skjer i praksis. Vær mer av den du er ved å våge å gi hele din oppmerksomhet til dem rundt deg.