Fjong i finans

Thina Saltvedt var lillesøsteren som danset ballett i rosa tyll. Men som syntes det var så stas når storebroren fikk venner på besøk, at hun begynte å samle på fotballkort for å få lov til å henge med de store gutta. Og da hun en dag fikk et sjeldent kort som stod høyt i kurs – Kevin Keegan, Liverpools stjernespiller på 70-tallet – passet storebror på at hun ikke solgte det for billig. Kanskje sådde han et lite frø hos jenta som i dag er Norges mest synlige finansanalytiker.

– Jan Petter ga gode råd, ja. Det har han alltid gjort.

I tenårene hadde han lillesøsteren i øyekroken når de var ute på byen, og han passet på at hun hadde det bra. Senere rådet han henne til å studere økonomi på BI.

– Jeg hadde ingen interesse for finans. Jeg ville bli ballettdanser og uttrykke meg gjennom kunst på scener rundt om i Europa.

I stedet ble det mange års økonomistudier i inn- og utland, for da hun først hadde kommet i gang, ble doktorgrad målet. Og siden den gang har storebror og journalist Jan Petter Saltvedt hvisket søsteren i øret før opptredener på en helt annen type scener. «Vær rett i ryggen». «Ingen mønstrete klær». «Snakk rolig, ikke bruk faguttrykk».

Nå ser vi henne overalt. I puffermer og volanger på Arendalsuka, der hun snakker om bærekraft. Stødig på stilett i cerisefarget kjole på paneldebatt om oljens framtid. Løst og ledig forklarer hun på Enovakonferansen hva klimavennlig finansiering innebærer – ikledd kontekst-riktig grønn kjole.

Er fargerike klær et bevisst sjangerbrudd i en bransje preget av menn i mørke dresser?

– Hehe. Ja, farger og stil er ikke tilfeldig. Som finansanalytiker skal man jo skape oppmerksomhet rundt det man har å fortelle. Og som kvinne i finanssektoren fant jeg tidlig ut at jeg uansett ikke blender inn, så da kan jeg like gjerne stikke meg helt ut. Det finnes jo så mange fine, fargesterke antrekk for kvinner!

Glitter i blikket og bredt glis over knallrød bluse.

Finans – en bransje for fremtidens kvinner

Der var en tid hun følte at hun fikk mer oppmerksomhet for kjolene enn for budskapet. Da eldre menn klappet henne på hodet og sa «så fint du har pynta deg» eller «ja, men dette gikk jo fint, jenta mi» når hun hadde holdt et innlegg. At hun ble sett, mens mannlige kollegaer ble hørt. Iblant hadde hun den høyeste utdannelsen i rommet, men kunne allikevel få kommentarer om at «dette klarer du ikke».

Den tiden er for lengst forbi.

– Det var nok ikke vondt ment, og etter hvert begynte de jo å lytte til det jeg hadde å si. Men som ung kvinne må man forbi den barrieren som ligger der fordi man er dame i en mannsdominert sektor. Man opplever mange hersketeknikker, og må bevise mer i starten for å bli hørt.

Hvordan gjorde du det?

– Foreldrene mine har alltid sagt at man ikke skal gi opp. At man bare må trene mer, prøve igjen. Så jeg leste mer, øvde på det jeg skulle si og var veldig sta. Jeg ville bevise at det ikke er noen grunn til at kvinner skal kunne mindre om finans enn menn.

Så hun fulgte med hva mannlige kolleger gjorde, og kopierte dem. Jobbet bevisst med å bli tøffere og tydeligere, med å være aktiv og fortelle hva hun hadde lyst til.

– Man må være fremoverlent og ta tak sjøl! Når man blir vurdert, er det de spennende oppgavene som gir kred. Rutineoppgavene er viktige, men de legges ikke merke til.

Hun mener det kan være vanskeligere for kvinner å posisjonere seg i starten, for de sitter der stille og veloppdragne, og bruker lenger tid på å bygge opp selvtilliten.

– Heldigvis er det bedre i bransjen nå enn det var før, sier hun.

– Men vi må helt bort fra den Gordon Gecko-mentaliteten, for vi behøver flere kvinner i finans. Vi må være veldig tydelige utad på at adferden i serien «Exit» ikke er representativ for bransjen. Og vi må skape endringer som gjør at næringen er bedre tilpasset kvinner.

Selv om vi begynner å se kvinnelige ledere innen finans, har sektoren vært lite tiltrekkende for kvinner som velger å få barn. Er man hjemme i ni måneder, mister man sannsynligvis porteføljen. Og mangel på fleksibilitet gjør hverdagen vrien for en som må levere og hente i barnehagen.

– Vi klarer å rekruttere dyktige kvinner til bransjen, men noe må gjøres for å beholde dem lenge nok til at de kommer opp i lederstillinger.

Penger er makt

– De som styrer pengestrømmene, har stor makt, så det er klart at kvinner må være med, også i lederroller.

For det handler om hvordan fremtiden skal se ut. Det kan ikke menn alene bestemme.

Jobben hennes er blant annet å finne ut hvordan man kan få kapital til å flyte på en slik måte at den støtter gode prosjekter som tar oss til bærekraftsmålene. Pengestrømmen kan bidra til å styre utviklingen i riktig retning.

– Når banken vurderer hvilke prosjekter vi skal finansiere, er vi vant til å tenke på kredittrisiko og markedsrisiko. Nå prises også klimarisiko inn i bankenes tilbud. Fra nå av må bankene også ta i betraktning hvilket klima-avtrykk et firma eller prosjekt har. De må nudge kundene sine.

I fremtiden vil man få dårligere lånevilkår, eller i verste fall ingen tilgang til kapital, dersom man ikke møter bærekraftskravene, mener hun. Vi må skalere ned olje og gass raskere enn det vi har trodd tidligere; omstrukturere og komme oss inn i havnæringene og vindkraft. Politikerne må sette rammebetingelsene som gjør det mulig, mens bankene må støtte næringslivet og gi nye industrier mulighet til å posisjonere seg.

– I Norge tror vi at vi er ledende på klimaarbeid, men det er vi ikke. Vi må tørre å gjøre flere endringer enn å sørge for el-biler og karbonfangst. Slik kan vi sikre arbeidsplasser i fremtiden.

Nylig fikk Saltvedt oppdraget med å lede regjeringens ekspertutvalg for klimavennlige investeringer. De skal bidra til å fremme størst mulig verdiskaping i norsk økonomi innenfor bærekraftige rammer. Fra før sitter hun i Klimarådet, som gir råd og innspill til hvordan Norge kan settes på sporet av lavutslippssamfunnet i 2050. Hun har altså fått ansvar for å tenke i lange linjer, men samtidig bidra til handling her og nå – rett og slett få litt fart i utviklingen mot et bærekraftig samfunn.

– Vi er i gang med en stor omstilling. Med de naturkatastrofene som skjer rundt omkring i verden, er det viktig at vi alle innser at vi ikke behøver å være klimaeksperter for å bidra. Hvis hver enkelt privatperson gjør litt, så er det klart det monner. Se bare på Greta Thunberg – allerede som ung tenåringsjente ble hun lyttet til av statsledere. Vi har så godt av at de unge stiller oss voksne til veggs!

Walking the talk

Hun snakker engasjert og pedagogisk om de store linjene og de små handlingene. Hva vi alle kan gjøre i hverdagen: kjøpe brukt, reise klimavennlig, være bevisst på hva vi spiser, hva vi bruker pengene våre på. Om å være et forbilde for nevøer, nieser og hele den oppvoksende generasjonen. I sommer reiste hun med tog sammen med kjæresten, som et ledd i å «walk the talk».

– Sovekupeen var varm og trang. Det luktet kvalmt av diesel eller noe. Da vi åpnet vinduet, ble det voldsom støy. Jeg hadde sett for meg en romantisk reise sånn litt á la Agatha Christie og Orientekspressen, men det var jo umulig å sove. Og når du vil jobbe litt på dagtid, faller internett ut hele tiden. For en som er nyhets-junkie og må holde seg oppdatert hele tiden, var det litt krise.

– Dessuten må togtilbudet bygges ut kraftig, dersom det skal kunne brukes effektivt og være en reell erstatter for andre reisemåter.

Tidligere har hun reist mye og holdt foredrag. I likhet med mange andre, fikk også Thina erfare gjennom koronaen at webinars og møter på Teams funker helt fint.

– Jeg følte at jeg ikke hadde fått gjort noe i 2020, men så viste det seg at jeg faktisk hadde gjort mer, hatt flere kundemøter og presentasjoner enn tidligere. Man sparer både tid og penger på digitale foredrag og møter. Og ikke minst sparer man klimaet!

– Snakk om det du kan

Thina har for lengst lagt bort drømmen om å bli ballettdanser.

– Å bli 50 er bare koselig. Men da jeg fylte 40, opplevde jeg en liten krise. Jeg følte at nå var jeg virkelig voksen, og jeg så tilbake på det jeg hadde gjort. Følte litt på alt jeg ikke hadde gjort.

Nå som hun er ti år eldre, føler hun seg roligere og tryggere.

– Med årene bryr man seg mindre om hva andre tenker. Man står stødigere i seg selv.

Hun har lært mye på veien. Det aller viktigste har kanskje vært å gripe de mulighetene som har dukket opp.

– Jeg har blitt flink til å ta imot de sjansene som byr seg. Først tenker jeg «yes, så himla gøy!», men så kommer den der «oh, my god, hvordan skal jeg klare dette?». Tvilen. Da må jeg bare gå noen ekstra runder med meg selv, kanskje ta en sykkeltur. Få ned adrenalinet litt. Jeg har funnet ut at det hjelper veldig å tenke at hvis man blir spurt, så er det en grunn til det!

Allikevel var hun fryktelig nervøs den dagen hun skulle diskutere klima med nobelprisvinner Al Gore, som var i Norge i forbindelse med Nobel Peace Prize Forum. Hun hadde så vidt begynt å bevege seg inn på fagfeltet klimaendringer og bærekraft. Al Gore var guruen alle så opp til. Nå skulle hun delta i paneldebatt med ham.

– Jeg var litt starstruck. Veldig nervøs. Men han var så proff, han visste navn og bakgrunn på alle som var der, og det gjorde at jeg ble rolig.

Verre var det den gang hun måtte steppe inn på kort varsel og holde foredrag om Kina.

– Jeg kunne virkelig ingenting om Kina. Heldigvis kunne jeg sparre med en ekspert på første rad, improvisere litt og redde situasjonen ved å snakke om råvarer, for det kunne jeg faktisk en del om. Men det hele kunne blitt veldig pinlig. Det jeg lærte av den seansen, var at det er greit å innrømme at man ikke har så mye å bidra med i alle sammenhenger. Det går fint å takke nei eller velge å snakke om noe man faktisk kan mer om.

Og er det noe hun kan til fingerspissene, er det finans. Ganske snart vil Thina Saltvedt virvle inn over nok en scene iført en lekker kreasjon for å spre budskapet om bærekraftige investeringer.