Å være mamma er å være en superwoman

Jeg er utdannet ingeniør og jobber i dag som Procurement Manager i et stort amerikansk selskap. Jeg bor i Oslo med min mann, i det jeg vil si er et likestilt ekteskap, hvor begge har rom for å bygge karriere. Sommeren 2020, midt under koronapandemien, fikk vi vår sønn. Før jeg gikk ut i permisjon, virket det helt naturlig å skulle dele permisjonstiden likt mellom oss. Vi var jo tross alt et moderne ektepar. Da jeg hørte at andre par, som jeg regnet som like moderne, hadde valgt å skjevdele permisjonen, stusset jeg.

Et crash course i prosjektledelse

I dag, omtrent et år senere, skjønner jeg hvorfor de gjorde det. Å skulle balansere mammarollen med en fulltidsjobb krever sin kvinne. Faktisk er det å bli forelder litt som å ta et crash course i prosjektledelse. Plutselig sitter du med verdens største «ansvar» i fanget. Et sprellende, gulpende ansvar med mange behov som skal dekkes, gjerne til ugunstige tider. Det gjør at du må holde styr på både tidsskjema, budsjett, ansvarsfordeling og kommunikasjon innad i teamet, eller familien, som det kalles i en slik sammenheng. Samtidig som du hele tiden må ha et langtidsperspektiv og være resultatorientert. Barnet skal jo helst vokse opp til å bli en dugende voksen en gang i fremtiden, som også i bunn og grunn er ditt ansvar. Og på samme tid skal du altså naile din «ordentlige» jobb?

Lessons learnt

Som ved ethvert prosjekt tar jeg med meg noen «lessons learnt» fra denne perioden, som forhåpentligvis du kan dra nytte av dersom du får et lignende prosjekt i fanget.

Verdien av fleksibel fordeling

Ingen familier er like, som betyr at én regel ikke kan fungere for alle. En forelder som driver eget selskap, har for eksempel ikke mulighet til å være borte i fem måneder i strekk. Og får man et barn som trenger ekstra mye oppfølging, må man også ha mulighet til å gjøre justeringer. Her må man kunne utnytte fleksibiliteten på sin måte uten å bli dømt.

Verdien av fleksibelt arbeidssted

Hadde ikke den pågående pandemien gjort at jeg jobbet hjemmefra hele siste del av graviditeten, hadde jeg sannsynligvis blitt sykemeldt. Dette siden jeg ikke lenger klarte å gå, selv om hjernen fungerte som vanlig. En sykemelding burde ikke være løsningen på alle problemene som kan dukke opp, men det er rart at det nærmest måtte en pandemi til for at jeg kunne stå i arbeid helt frem til fødselen. Hadde jeg vært ansatt i en stilling hvor jeg ikke kunne jobbet hjemmefra, måtte jeg enten hatt lengre permisjon eller sluttet ammingen tidligere enn ønsket. Permisjonen varte i seks måneder, men en fullammet baby trenger fortsatt å bli ammet en god stund til, selv om den kan begynne med fast føde.

Evolusjonen er fantastisk

Et barn våkner naturligvis mye om natten, og det var jeg som tok på meg jobben med å roe barnet ned igjen. Ikke fordi min mann ikke ville, men fordi ammingen gjør det lettere for moren å sovne igjen. Evolusjonen er fantastisk! Det gjorde at vi begge fikk sove mer eller mindre åtte timer hver natt. Dette fortsatte jeg med etter at jeg begynte å jobbe igjen, uten at det var et problem, frem til tiende måned da jeg ga stafettpinnen videre til min mann.

Du må ta stilling til økonomien

Det er ikke billig å få barn. Plutselig øker utgiftene, og det dukker opp utgiftsposter du aldri tidligere har tatt stilling til, som barnehageplass og bleier. Samtidig er det flere arbeidsgivere som ikke utbetaler full lønn under permisjonen, særlig i en del mannsdominerte yrker der det historisk sett har vært uvanlig å ta ut mye permisjon i forbindelse med fødsel.

Du må delegere og fordele

Det siste du vil gjøre når du har født et barn, er å gi ansvaret over til noen andre. Men det kan være til stor hjelp å delegere visse oppgaver eller ansvar, om det er til andre familiemedlemmer eller profesjonelle. Gjør det meg til en mindre god mor? Nei. På samme måte som at det ikke gjør meg til en mindre god prosjektleder om jeg delegerer ansvar til andre på teamet.

En «job enrichment»

Én ting er iallfall sikkert: Mødre er superwomen. Jeg, som mange andre, har hatt hjemmekontor siden mars 2020. Oppvasken blir tatt som før, og jeg produserer gjerne mer hjemmefra enn jeg ville gjort fra kontoret, i tillegg til at jeg har fått en ny og fantastisk arbeidsoppgave som mamma. Det å få barn har rett og slett vært min «job enrichment». Jeg forstår at jeg nok er mer privilegert enn andre, både med tanke på fleksibel arbeidsplass og lønnsordning. Men det burde ikke være slike tilfeldigheter som avgjør om man klarer å få kabalen til å gå opp.

Hvordan kan vi gjøre arbeidslivet mer likestilt, slik at vi kan bruke flere av våre superpowers? Er det kanskje enda større fleksibilitet som er svaret? Kanskje vi rett og slett tenker feil om dette med permisjon og likestilling. Er 50/50 den ideelle permisjonsfordelingen? Jeg har ikke fasiten. Uansett mener jeg det er viktig at fedrene tar mer permisjon, blant annet av hensyn til relasjonen mellom far og barn. Ifølge NAV er det kun 20 prosent av fedre som tar halvparten av permisjonstiden. Hvordan kan vi oppmuntre dem til å ta mer? Eller, hvordan kan vi som mødre gi fedrene rom til å gjøre det? Er det kanskje flere variabler enn lengde som burde spille inn i totalen for et slikt småbarnsprosjekt?

Uansett hva det rette svaret er, må vi begynne å se på småbarnsforeldre som en ressurs. Erna har jo tross alt bedt oss pent om å produsere flere barn her til lands.

Til slutt vil jeg si tusen takk til pappaen til lille B. Jeg hadde nok ikke hatt overskudd å skrive denne teksten uten deg.