Herskerne

En kald skulder, et fordømmende blikk. Manglende taletid, og stadige, subtile tegn på at du ikke holder mål. At du ikke er der du burde vært. Ikke når opp til en viss definert standard. Øyerulling og sarkastiske, tvetydige kommentarer. Små stikk som går under radaren. Som ingen andre enn du selv legger merke til. Søvnvansker, grubling og hjertebank. Utenforskap og en opplevelse av å være inkompetent og uønsket. En som ikke fikser selve arbeidslivet.

«Men kjære, lille venn…». «Vent til du blir tørr bak øra, du!». «Du som er så rask på tastaturet, kan ikke du skrive referatet?»

La oss starte og stoppe litt der. Dvele litt over disse eksemplene. Kjenner du deg igjen? Har du opplevd noe liknende? Har du noen gang erfart å bli tilsidesatt, latterliggjort eller neglisjert på din egen arbeidsplass? Forbigått og fordummet? I så fall, hva gjorde det med deg? Hvordan reagerte du? Opplevdes det personrettet og sentrert rundt deg, eller var det del av en større, betent arbeidskultur? Og hvem var aktøren? Sjefen? Kollegaer? Gjorde du noe, eller forholdt du deg taus? Varslet du, eller bet du det i deg?

Hersk og splitt

Sosialpsykologen, Berit Ås, skrev i 1979 en bok om det hun kalte «hersketeknikker». Teknikker som tas i bruk i det skjulte for å få overtaket på en motpart. Posisjonere sin dominans, markere sin overlegenhet og oppnå makt. Eller kanskje dekke over egen usikkerhet gjennom å ty til et primitivt forsvar. En håndfull med strategier som parterer motparten uten at vedkommende nødvendigvis oppdager det der og da, eller har mulighet til å forsvare seg.

Ifølge Ås praktiseres disse teknikkene på de fleste arenaer av livet; hjemme, i venneflokken, i politiske debatter og på arbeidsplasser. Noen utfører dem som ledd i et bevisst maktspill, mens andre tyr til dem uten at de selv er klar over det. Selv om teknikkene brukes både i fritiden og i jobbsammenheng, er det særlig sistnevnte som er av interesse her. Teknikkene har et særlig stort skadepotensial i arbeidslivet, da relasjonene ofte er asymmetriske, mindre personlige, og vi opplever forhøyet selvbevissthet. Ettersom arbeidet fyller en stor del av vår våkne tid, er dette en viktig sosial arena. Det å falle utenfor, kan derfor være svært belastende. Særlig utfordrende kan det være i starten av karrieren, hvor vi gjerne skal i gang med å utvikle og forme vår yrkesidentitet. Vi er gjerne mer selvbevisste, prestasjonsorienterte og opptatt av å gjøre en god figur. Bli likt. Både av kollegaer, sjefen og ledelse. Og kjenne at vi får aksept og blir en del av gjengen.

Yrkesstolthet og identitet

Etter studier og flere år på skolebenken er arbeidslivet neste. Karriere skal bygges, identitet videreutvikles. Tilværelsen som student er gjerne forbi, og en ny epoke står for tur. For mange er denne overgangsfasen et ledd i vårt selvstendighetsprosjekt og preget av et sammensurium av følelser. Endelig skal vi få prøve oss som «ordentlig voksne». Tanken på å lykkes blir gjerne akkompagnert av frykten for å mislykkes. Vi er gjerne litt ekstra sårbare, og fokus er ofte på prestasjon. Identiteten vår skal videreutvikles. «Hva gjør du?» skal få et nytt svar. Et svar som rommer vårt arbeid. Det vi nå skal holde på med 37, 5 time i uken, om ikke mer.

«Fikser» vi ikke arbeidslivet, kan det gå hardt utover vår selvforståelse og mestringstro. Vi legger gjerne en god del av vår egenverdi og stolthet i det vi driver med. Vi bygger selvfølelse gjennom å oppleve at vi blir akseptert og anerkjent på jobb. Opplever vi ikke anerkjennelse på en så sentral arena, kan det få ringvirkninger. Her spiller det liten rolle om vi er unge eller gamle, nye eller erfarne , ledere eller ansatte. Vi har alle et grunnleggende behov for å bli akseptert og godkjent som et fullverdig «medlem av flokken». Utenforskap og manglende trivsel kan få store følger for helsen vår, og det kan kvele engasjement, kreativitet og arbeidsglede. Det er et kjent fenomen innenfor psykologien at det å stå utenfor fellesskapet, aktiverer de samme smertereseptorene i hjernen som ved fysisk smerte. Kroppen opererer med andre ord ikke med et kunstig skille mellom kropp og psyke. Psykiske belastninger kan være like truende mot helsen vår som fysiske. Dårlige arbeidsforhold kan gi økt risiko for psykosomatiske symptomer, angst og depresjon.

Politikk: Hersketeknikk uten sidestykke?

Hersketeknikker er potente virkemidler for å oppnå makt på bekostning av en annens selvfølelse og integritet. De er potente nettopp fordi de er så vanskelig å gripe fatt i der og da. Du merker at «noe skjer», men skjønner først i etterkant at du har blitt utsatt for et smålig «angrep». Kroneksempelet er å se i politisk debatter, gjerne i oppløpet til et valg. Da er gjerne retorikken svært spisset, og personangrepene og hersketeknikkene sitter løst. Det hagler nærmest av primitive måter å oppnå makt på og vinne frem med sin argumentasjon. «Morna Jens!», og «Vi elsker bomringen!» er klassiske eksempler fra våre kjære folkevalgte. Utsagnene illustrerer at hersketeknikker lever i beste velgående, og at de gjør seg særlig gjeldende i maktens korridorer.

På den private og profesjonelle arenaen er situasjonen en annen. Vi står ikke på en scene slik debattantene gjør, og det er heller ikke gitt at det er den samme gjensidighet i maktrelasjon og posisjon. I en politisk debatt har samtlige aktører akseptert en viss risiko for kraftsalver, og de har mentalt stålsatt seg for munnhuggeri og hersketeknikker. De er beredt og slår gjerne tilbake på hverandre med samme mynt. Det er lite filter, og det som forekommer av hersketeknikker, blir gjerne gjenstand for analyser og medias årvåkne blikk. Det som måtte gå under radaren der og da, er fanget på lyd og film, og kan ettergås med argusøyne.

Det som gjør hersketeknikker i arbeidslivet så potent, er at de ikke etterprøves av den fjerde statsmakt. De spiller seg ut på en arena hvor vi skal kunne puste litt, hvor vi skal kunne senke skuldrene og fokusere på selve arbeidsoppgavene. Vi skal kunne kjenne oss trygge på våre kollegaer. Vi skal kunne nyte «et arbeidsliv som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon», som arbeidsmiljølovens formålsparagraf sier.

Arbeidsmiljøet skal ikke gjøre det nødvendig å ha på en «mental rustning», eller at vi går på tå hev. Vi går på jobb med en forventning om å bli møtt og behandlet med respekt og grunnleggende folkeskikk. Krenkende atferd tar oss dermed på sengen og bryter med uskrevne normer for hvordan vi behandler hverandre. Siden hersketeknikker er så subtile, blir de også mindre synlige. De nyter ikke av den samme transparensen som storsamfunnet sørger for i politiske debatter, men kommer med filtre som gjør dem vanskelige å identifisere.

Hersketeknikker satt i system; mobbing?

Hersketeknikker er ikke ensbetydende med mobbing, men kan ende der. Begge livnærer seg av misbruk av sosial makt, og kan til tider være snublende lik. Mobbing betegnes som et samfunnsproblem, og noe som slås hardt ned på innenfor alle samfunnssektorer. Rundt 5 % av alle arbeidstakere blir utsatt for mobbing på arbeidsplassen. I tillegg er det ca 15 % som utsettes for systematisk trakassering i jobbsammenheng uten at de ønsker å bruke betegnelsen mobbing.

Mobbing defineres gjerne som en aktiv form for negativ behandling over tid. Det stilles krav til hyppighet og omfang. Den krenkende atferden er satt i system og skjer gjerne på daglig og ukentlig basis rettet mot samme person. Den er ikke sporadisk og tilfeldig, men ledd i et mer systematisk mønster. Der hersketeknikker forekommer mer subtilt og sporadisk, er mobbingen mer konsekvent, spisset og gjentakende. Handlinger som regelrett erting, plaging, krenkende bemerkninger, neglisjering av dine meninger, baksnakking og ryktespredning, fornærmelser, trakassering og sosial utfrysning trekkes frem som eksempler i litteraturen. I tillegg vil mobbing gjerne ha flere utøvere, og slik sett, utgjøre et større kollektivt problem på arbeidsplassen. Den er mindre korrigerbar og lar seg vanskeligere endre dersom den blir påpekt.

Hvorfor et behov for å herske?

Mennesker er sosiale flokkdyr. Vi trenger å bli sett, hørt og bekreftet. Å leve i isolasjon og et vakuum anses gjerne som ren tortur. Det gjør rett og slett vondt, og tilværelsen kan lett kjennes meningsløs og tom – noe kanskje mange har friskt i minne med tanke på den pandemien vi står i.

Fra et evolusjonsmessig perspektiv har vi utviklet et behov for sosial tilhørighet fordi det øker sjansen vår for overlevelse. Vi står sterkere sammen. Trusler mot vårt gruppemedlemskap, og det å falle utenfor flokken, gjør noe med oss. Vi har derfor utviklet egenskaper som skal sørge for at vi gjenoppretter vår posisjon. Det å herske over andre, kan ha noen sosiale fordeler for vedkommende. Trist, men sant. Det blir en effektiv måte å oppnå plass i hierarkiet på. Hersketeknikker gjør seg gjeldende særlig i de tilfeller hvor noen kjenner seg truet og utrygg. Den utrygge aktør agerer utad, er i konstant forsvar og ønsker dominans. Trussel mot egen dominans er en trussel mot ens posisjon og hierarki i gruppen. Tap av status er tap av anseelse og sosial kapital. Dominansatferd behøver imidlertid ikke være bevisst. Som sosiale flokkdyr ligger det til vår natur å forsøke å oppnå posisjon i gruppen. Og for noen er det å bruke hersketeknikker en måte å trygge sin egen plass i gruppa. Hvorfor noen i større grad enn andre tyr til slike teknikker, er et spørsmål som kan ha uendelig mange svar. Det kan være uttrykk for egen usikkerhet, og slik sett en måte å flytte fokus fra seg selv over på andre. En kamuflasje. Det kan skyldes opplevd konkurranse, eget strev på hjemmebane, en frykt for å bli avslørt som inkompetent, eller kanskje blitt en del av vedkommendes personlige stil; det er tryggere å angripe før du blir angrepet selv.

Kanskje kan det også argumenteres for at dagens arbeidsliv er mindre oversiktlig og «satt» enn tidligere, og at dette skaper et enda større behov for å markere seg og finne sin plass. Ikke minst et behov for å sikre egen posisjon. Det er mindre synlige hierarkier, og det er nærmest en diskurs i tiden at selv sjefen over alle sjefer skal «bonde» med de på gulvet. Dette skaper både et potensial for å bli oppdaget og komme seg opp og frem, samtidig som det tilsynelatende visker ut eksisterende maktrelasjoner. Det foreligger et mulighetsrom og muligens et forsterket behov for å fremme seg selv og sitt. Resultatet er kanskje et arbeidsliv med mer skjult konkurranse enn vi liker å tro, og mindre transparens enn det gis uttrykk for. Asymmetriske maktforhold og hierarkier eksisterer fortsatt, men blir ikke like synlige. Der det ser ut å råde transparens, er det mye mer mellom linjene. Honnørord som et «inkluderende arbeidsliv», likeverd og rettferdighet bidrar kanskje til å skjule et indre maktspill? Et spill som bidrar til at noen regjerer over andre. Enten dette gir seg til kjenne eksplisitt eller går under radaren.

Konkrete tiltak:

Hva gjør du om du blir utsatt for hersking?

Unngå offerrollen

Mennesker som utgjør et kollegialt fellesskap, består av ulike personligheter, erfaringer og arbeidsfilosofier. Fravær av konflikt eller uenigheter på en arbeidsplass er trolig en ren utopi. Vi må kunne diskutere, til tider kverulere og arrestere hverandre, uten at dette er ensbetydende med kritikkverdige forhold, mobbing og uro. Vi kan heller ikke forvente å ha like god kjemi med alle, og vi må ha aksept for at mennesker er forskjellige. Det kan være hensiktsmessig å gå i oss selv og stille seg spørsmål som: Hva er min tålegrense? Hva er mine verdier? Er det noe jeg gjør som kan fremprovosere konflikter? Tar jeg selv i bruk noen hersketeknikker? Formålet er å forsøke å se seg selv utenfra og andre innenfra. Hvis du selv bruker hersketeknikker, kan gjenkjennelse føre til en nødvendig korrigering av egen atferd. Ikke tråkk deg selv ned i søla om du skulle komme til en slik åpenbaring. Ta heller ansvar og gjør noe med det. Og for all del, unngå offerrollen! Hjelpeløshet og fraskrivelse av ansvar er både usjarmerende og lite konstruktivt. Har du vært delaktig selv, så ta ansvar!

Ta herskeren på fersk gjerning

Dersom du opplever å bli hersjet med, så bryt tausheten. Si noe om det du opplever, og ta herskeren på fersk gjerning. Oppskriften på å takle denne type atferd er som regel å sette ord på den. Dersom vi ikke sier ifra, kan det være at vedkommende aldri blir bevisst på hva han eller hun utsetter deg for. Eventuelt at vi gir vår stilltiende aksept og at atferden vedvarer. Å identifisere hersketeknikker kan ha en terapeutisk virkning i seg selv. Du signaliserer at du ikke tolererer å bli tråkket på, og det kan spille ut en sunn selvhevdelse. Det er ikke du som er dum, du er bare utsatt for smålig maktposisjonering.

Ved å benytte en rolig og samlet stemme blir det lettere å avvæpne den som forsøker å krenke deg. Om du blir snakket til på en nedlatende måte, så si noe om det. Der og da. Sett spørsmålstegn ved det du får servert, og send det i retur. Spør om vedkommende kan forklare hvorfor han eller hun tillegger deg disse egenskapene, eller hva målet er med å ta opp denne historien. Ansvarliggjør vedkommende på en respektabel måte, slik at du selv ikke fremstår usympatisk og vanskelig. Om noen overser deg eller stjeler dine ideer, så si noe om det. Direkte og saklig kommunikasjon er din venn. Mange ganger vil dette i seg selv ha en korrigerende effekt på utøveren.

Varsling

Kan begrepet hersketeknikk i seg selv være en hemsko som undergraver alvoret i det som utspiller seg? Kan det bidra til at vi vegrer oss for å varsle? Eller må vi passe oss for å bli for hårsåre?

Med #metoo, politiske varslingssaker og serier som Heksejakt har «varsling» blitt et gjengs begrep, og det er nærmere regulert i arbeidsmiljøloven. Du har rett til å varsle dersom du opplever kritikkverdige forhold på din arbeidsplass. «Kritikkverdige forhold» er en juridisk term, hvis nærmere innhold og terskel fastsettes i rettspraksis. Primært er varsling forbeholdt forhold som gjelder virksomheten eller angår flere på arbeidsplassen, eksempelvis avdekking av kriminelle forhold, brudd med etiske reguleringer og retten til et fysisk og psykisk forsvarlig arbeidsmiljø. Ingen skal behøve å gå på nåler på jobb, være i konstant alarmberedskap eller frykte represalier dersom man hevder sin rett – eller sine meninger. En kultur som konsekvent fører til knebling av arbeidstakernes syn og meninger, er infisert av noe som må avhjelpes utenfra. Å varsle er da kanskje veien å gå. Også dersom varselet ikke fører frem. Da har man i det minste rettet oppmerksomheten mot arbeidsmiljøet. I forbindelse med varsling er det særlig viktig at dette skjer forsvarlig. Ha i mente «minste inngreps prinsipp»: Ta først kontakt med verneombud, HR eller andre internt i virksomheten før du eventuelt varsler Arbeidstilsynet eller media.

Søk ny jobb

Dersom du opplever å være utsatt for hersketeknikker eller mobbing over tid – og det ikke nytter å si ifra – så kom deg vekk! Av og til må vi innse at vi ikke kan kontrollere eller korrigere andres atferd. Du har bare én helse, så ta den på alvor. Vær rakrygget og klar i din tale, og tenk at du nå tar grep for å signalisere at du ikke tolerer å bli tråkket på. Ha skylapper for hva alle andre, og da særlig «herskeren», måtte lire av seg. Dette er din beslutning og ditt valg.