Karriereskifte midt i livet: Dette har jeg lært

Jeg hadde jo drømmejobben: Som redaktør og nestkommanderende i KK i sju år hadde jeg det som plommen i egget. Sånn var det i mange år, i hvert fall. Men etterhvert vokste det frem en gråaktig følelse i meg: Jeg er vel ikke i ferd med å gå lei? Følelsen snek seg gradvis på. Til slutt ble den til et sterkt ønske om å ville noe annet. Jeg hadde hatt noen fantastiske år. Vært med på å skape, lede, motivere og vinne i Norges største kvinneblad. Jevne pengestrømmer inn som fast ansatt. Fantastiske kolleger som jeg var så glad i. Men over noen år hadde det pågått en omfattende og nødvendig omstilling i bransjen. Som redaktør, de siste sju månedene som sjefredaktør, kjente jeg på en slitasje. Det kostet meg mer og mer å si opp ansatte i runde på runde.

På et tidspunkt visste jeg at tiden var inne. Det manglet ikke på advarsler: Kvinne 50 år, ingen fast jobb å gå til. Jobbene ville vel ikke akkurat bli kastet på meg. Men etter mange runder med meg selv var det ingen vei utenom. Så da sluttet jeg, da. Ut svingdøra med blomsterkvast under armen og sommerfugler i magen. En følelse av svimlende letthet i det jeg la alt ansvaret bak meg. Samtidig blikket fremover: En kjempemulighet til å begynne på nytt. Jeg hadde ikke peiling på hvor eller hva, men jeg stilte ett tydelig krav til meg selv: Jeg ville ha en jobb jeg skulle brenne for like mye som jeg hadde gjort de første årene som redaktør. Jeg ville finne tilbake til gløden og engasjementet.

Men hva ville jeg? Jeg begynte å lete...

De første ukene og månedene søkte jeg aktivt nye impulser, var nysgjerrig, dro på frokostmøter, seminarer og konferanser med ulike temaer. Ble liksom ikke klokere. Samtidig begynte jeg å lete innover i meg selv: Hva er grunnleggende viktig for meg nå og fremover? Hva gir mening? Hva gir tenning? Jeg begynte å grave, og sannelig! Der fant jeg verdiene mine. Ikke noe jeg hittil hadde vært så bevisst på. Verdier handler om det du synes er viktig her i livet. Skal du finne noe å brenne for, er det der du skal lete. De er den indre flammen din, det du vil. Det er så lett å følge strømmen, gjøre det du tenker at du burde og må gjøre fremfor hva du selv syns er viktig.

Verdier kan skifte gjennom livet. Det du syntes var viktig da du var ung, er ikke fullt så viktig når du har blitt voksen. Noen verdier er mer stabile og uforanderlige, mer grunnleggende. Verdiene danner et hierarki ved at noen er viktigere enn andre – det gjør det enklere å prioritere og ta valg. Da jeg valgte å hoppe ut av en fast jobb til en usikker fremtid, var det for eksempel viktigere med utvikling og vekst enn god lønn. Det var et valg jeg måtte være villig til å ta konsekvensene av. Som student igjen var det ikke bare å ta seg helgetur til Roma når jeg ville. Ikke at jeg hadde ubegrenset tilgang på Roma før heller, forresten…

Ta deg tid

Kanskje du kjenner at det er noe som skurrer i livet ditt. En indre uro. Da kan det være verdiene dine som er i konflikt. Gapet mellom det livet du lever og det du ønsker å leve, er kanskje for stort. Verdiene dine sier noe om hvem du er og vil være. Derfor er det lurt å ta seg litt tid innimellom å oppdatere seg på hva som er viktig der du er akkurat nå. Hvis du syns det er mye som kjennes viktig, kjenn etter hva du synes er aller viktigst. Bevisstgjør deg på hvorfor nettopp de verdiene er viktige for deg. Om svarene ikke popper opp i første runde, vær tålmodig, ta deg en tur ut, se på solnedgangen, klapp bikkja og ta deg en tur igjen. Poenget er: Ta deg tid til å lytte innover.

Verdiene gjør deg modigere

Når du vet hva som er viktig, vet du også lettere hvor du skal. Verdiene er kompasset ditt som gjør at du står stødigere, samtidig som de gir deg fart fremover mot den forandringen du ønsker deg. I en endringsprosess er det alltid viktig å vite hvorfor du vil gjøre endringen. Anser du målet ditt som verdifullt, har det mye å si for motivasjonen. Hvem gidder å bruke masse krefter på et uviktig mål? Det er der vi ofte bommer, for eksempel når vi lager nyttårsløfter. De er ikke viktige nok når det kommer til stykket. Og så dropper vi ut i uke 3.

For meg ble utvikling og det å styrke andre viktige verdier. Jeg startet utdanningsløpet som NLP Coach og mentaltrener med et ønske om å fylle lederverktøykassa med nyttige verktøy. Dette ønsket ble etterhvert til et konkret ønske om å jobbe med personlige endringsprosesser på fulltid. Med utdanning som medieviter i bunnen ble det noen spennende år som ny student igjen.

Bestem deg for å tro

Jeg bestemte meg for noe annet, helt fundamentalt, da jeg hoppet ut i det ukjente: Å tro på meg selv. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Det var stunder der jeg følte meg liten og inkompetent, lurte på hvorfor i huleste jeg vil meg selv så vondt. Det å være nybegynner igjen var ganske krevende; det å gå fra en kjent arena til en ukjent. Hvorfor kunne jeg ikke bare sitte rolig i båten der jeg var og vente på AFP?! Neeeida, jeg skulle på død og liv lære meg helt nye ferdigheter på et helt nytt felt der det er mange om beinet... Men jeg tok altså en klar beslutning: Bestemte meg for å tro på meg selv uansett hva. Jeg bestemte meg for å være seig. Ikke la første, andre og femte nederlag knekke meg. Hver gang jeg følte meg liten i båten, minnet jeg meg selv på den beslutningen. Sier ikke at det var enkelt, men med små, små skritt…

Tillat deg å være nybegynner

Målet var for viktig til å bakke ut fordi jeg ikke trodde jeg var dyktig nok. Det handler om selvtillit. Troen på egne ferdigheter og prestasjoner. Selvtillitsmuskelen styrkes gjennom å gjøre. Skaffe seg erfaring. Akkurat som babyen som prøver å lære seg å gå. Det hadde vært merkelig om den mestret det perfekt på første forsøk. Nesten litt skremmende: Sitte der og pludre – og så reise seg opp å gå perfekt. Sånn er jo ikke naturen. Og det er her vi må gi oss selv en sjanse når vi går i gang med nye ting: En sjanse til å være nybegynner på de premissene det faktisk er å være nybegynner. Ikke måle seg etter standarden for viderekomne.

Lytt til deg selv

Litt ut i prosessen bestemte jeg meg for noe mer: Å bli enda råere på å lytte til meg selv. En stemme jeg ikke alltid hadde vært superflink til å lytte til, ble nå helt sentral. Det er så lett å lene seg på andres velmente råd når du står der nølende i veikrysset: Høyre eller venstre...tja, rett fram, kanskje? Gode råd er fint å få om du ønsker, men jeg visste at skulle jeg bli skikkelig fornøyd med valgene mine, var det kun min egen klare, tydelige stemme som gjaldt. Det var utfordrende. For svarene jeg lette etter, kom ikke akkurat deisende ned når jeg selv mente det var dags. Det er en modningsprosess. Jeg måtte lære meg å stole på prosessen. Akseptere at svarene ikke kom som et resultat av rastløs utålmodighet, som de hadde gjort i mediebransjen når jeg jaget deadlines, men ut fra en indre ro. Det jeg oppnådde da, var å få med hele meg på veien fremover.

Jeg har aldri angret på valget jeg tok. Aldri sett meg tilbake. Faktisk kan jeg ikke huske å ha åpnet et magasin siden jeg sluttet. Jeg har selvfølgelig savnet gode, kjære, dyktige kolleger. Jeg jobber nå med ting jeg brenner for, men som du skjønner, dette er ingen rosenrød historie om hvor enkelt det er å skifte karriere. Mer en historie om bjørnekreftene som bor i oss når vi forfølger noe vi syns er viktig. Når lidenskapen overgår frykten.