The Money Issue
Vinter 2021
Penger er ikke poenget
Hun er kjent for å treffe godt når ekspertene spår boligpriser. Selv lever sjeføkonom Nejra Macic etter strenge økonomiske prinsipper. Da hun skulle kjøpte egen bolig, nektet hun å gå over prisantydning.
Vi møter Nejra på kontoret hennes på Prognosesenteret. Før vi slår oss ned, tar vi en kopp kaffe – ikke fra maskinen, men fra trakteren. Den er best, ifølge Nejra, som nå har jobbet for Prognosesenteret i over sju år. De tre siste årene som sjeføkonom, en tittel hun fikk som 28-åring.
Er dette arbeidslivet?
Da hun startet hos Prognosesenteret, kom hun rett fra skolebenken. Overgangen til kontorpulten var annerledes enn hun så for seg.
– I starten var arbeidslivet mye mindre formelt enn jeg trodde. Jeg ble helt satt ut av hva folk snakket om i lunsjen. Det var så mye prat om privatlivet, folk utleverte alt. Først trodde jeg det var en spøk de dro overfor nyansatte, for å drite oss ut. Jeg så for meg at arbeidslivet var mer distansert og formelt, men her var det veldig familiært.
Nejra forteller om en dårlig periode i livet, dette var etter noen år i jobben. Forholdet hun var i, holdt på å gå i oppløsning. Hun satt på takterrassen da administrerende direktør og en annen leder kom og spurte på om alt var bra. De syntes noe var litt off med Nejra denne dagen.
– Da fortalte jeg om kjærlighetslivet mitt. Jeg begynte å gråte, og så ble de blanke i øynene. Vi gikk og hentet hver vår krone-is, så satt vi der og snakket om kjærlighet og hvor vanskelig det kan være å vokse fra hverandre. Det var enda en opplevelse av «Wow, kan dette også være arbeidslivet? Det er jo helt fantastisk!»
Herregud, dette er jo gøy!
Interessen for samfunnsøkonomi ble vekket på videregående. Det gir hun læreren mye av æren for.
– Hun var bare så kul. Hun lærte oss om ting vil alle forholder oss til, ofte helt ubevisst. Hvordan hele økonomien henger sammen. Forbrukerne, næringslivet og myndighetene. Hvordan både tilbudet og etterspørselen påvirkes av de regulatoriske rammene myndighetene fastsetter. Alt dette uten at jeg noen gang hadde tenkt over det før. Det var fascinerende.
Etter videregående kom hun inn på profesjonsstudiet i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Hun trodde den samfunnsfaglige delen av faget, som hun elsket, skulle være en stor del av pensum. Det stemte ikke. Og nå hadde hun forpliktet seg til et fem år langt studie.
– Det var kun økonometri, matte og statistikk. Det var ingen «raddis» kollokviegrupper. Ingen diskusjoner om hva som skjer om vi får en rødgrønn regjering eller hvordan det påvirker sentralbankens beslutninger eller lønnsveksten. Jeg trodde vi skulle diskutere sånne ting, men det gjorde vi ikke i hele tatt. Da fikk jeg et sjokk.
Dermed ble studiet fort vanskelig for Nejra. Hun følte seg ikke klar for fagene, strevde skikkelig.
– Det var dritvanskelig. Men jeg følte jeg måtte fullføre, selv om det var flere ganger jeg tenkte at dette ikke var noe for meg. Jeg måtte bare holde ut. Jeg liker å fullføre det jeg starter på.
Og det gjorde hun. Mye takket være ei venninne som var i samme båt. Hun ble en støttespiller Nejra kunne klage over de samme tingene med, dag inn og dag ut.
Det var ikke før Nejra begynte å jobbe, at hun for første gang tenkte at «Herregud, dette er jo gøy!».
– Jeg innså hva jeg kunne bruke alle disse modellene og teoriene til i praksis. Og jeg slapp å gjøre alt det en datamaskin kunne gjøre bedre, med et klikk. Jeg kunne heller sitte å tenke ut modeller, sammenhenger og kjøre disse på datamaskinen – for så å beskrive resultatene. Det var jo det jeg håpet at studiet skulle føre til, og det har det heldigvis gjort.
Tålmodighetsprøven
Gjennomføringsevne og tålmodighet går som røde tråder gjennom Nejra sitt liv – kanskje som ubevisst personlighetstrekk, som hun selv beskriver det. Da Nejra skulle kjøpe sin første bolig, deltok hun i flere budrunder enn de fleste. Et halvt år etter at hun kapret drømmejobben i Prognosesenteret, var hun på utkikk etter sin første bolig. Og selv om det var mye billigere enn nå, var det et vanskelig marked å entre for førstegangskjøpere.
– Jeg hadde vært med i over 50 budrunder. Jeg nektet å legge inn bud over prisantydning. Og på den tiden gikk jo alt over prisantydning. Jeg gikk på visninger, meldte meg som interessert, fulgte hver budrunde og la inn bud, men stoppet før prisantydning. Det gikk jo ikke helt veien, før jeg plutselig fant en bolig litt utenfor der jeg hadde lett, og fikk den for 200 000 under prisantydning. Da følte jeg at jeg fikk igjen for å ha vært så tålmodig.
En bevisst forbruker
Penger har aldri vært et mål i seg selv for Nejra. Verken i jobb eller i lønnsforhandlinger.
– Jeg tenker bare «Hvilke opplevelser er det jeg kan få for den krona der? Hvor kan jeg reise, hvor mange gode middager kan jeg få med kjæresten eller med venner?» Penger er for meg noe jeg trenger for å leve og gjøre det jeg ønsker. Et virkemiddel.
Hun hater å se folk kaste rundt seg med penger, og hun får nesten brekninger når hun ser at noen har for mye av det. Selv har hun et svært nøkternt forhold til pengebruk.
– Jeg har enda til gode å kjøpe meg et plagg til ordinær pris. Det har jeg aldri gjort. Alt kjøpes på salg, absolutt alt. Ikke bare klær, men ting jeg trenger.
– Jeg tror det henger igjen fra barndommen. Foreldrene mine har vært ekstremt sparsommelige, vi har aldri kjøpt klær som ikke er på salg. Kanskje er det noe jeg kommer til å ta med meg resten av livet. Kanskje er det noe man overfører i generasjoner?
Fra Bosnia til Sunndalsøra
Da Nejra var to år, flyktet familien hennes fra Mostar i Bosnia. Alle unntatt faren, som satt i konsentrasjonsleir. Moren tok med seg Nejra, hennes to eldre søsken, en kusine og to fettere og forlot hjemlandet. De var innom flere ulike asylmottak før de til slutt kom til Sunndalsøra. Da var Nejra 3,5 år. Verken moren eller faren hadde noe informasjon om hverandre. I ett år visste de ingenting om den andre, hvordan eller om den levde. Det var først da faren ble sluppet ut, at han fikk vite at familien hans var i Sunndalsøra. Da satte han seg på et fly til Norge.
– Hun dro fra Bosnia uten klær, uten penger. Det eneste hun hadde med seg, var seks barn på flukt.
Deler av denne historien har hun ikke visst om før nylig. Hun ville ikke spørre og grave. Fortiden er fremdeles vanskelig å snakke om for foreldrene.
– Brikkene faller gradvis på plass, og det har jeg veldig behov for. Det hjelper meg til å forstå hvorfor foreldrene mine er som de er. Mine søsken var jo tenåringer og hadde det mye tyngre enn meg. Jeg hadde flaks som var så liten og ikke forstod hva som foregikk. De hadde venner de ble revet bort fra, de forsto mye mer. De husker bombene som smalt og sitter igjen med alle de fysiske inntrykkene. Og så kommer du til Sunndalsøra, der du blir mobbet fordi du ikke kan norsk og har fillete klær. Jeg føler jeg har sluppet billig unna, men jeg har behov for å forstå hvordan de hadde det. Jeg ser at det preger dem alle på ulike måter i dag.
Nejra har fortsatt resten av storfamilien i Bosnia. Hun forteller at familien i Norge nok har litt dårlig samvittighet for at de flyktet. Hele 90-tallet var tøft der, mange år etter krigen.
– Etter at vi fikk stablet oss på beina, dro vi dit hver sommer. Det var tøft å se hvordan de hadde det og tenke at det kunne ha vært oss.
Nejra brukte tid i forkant av hver sommer for å mentalt forberede seg på reisen. Selv om turene har vært tøffe, har de vært viktige for henne.
– Det har gitt meg mange ulike perspektiver. Jeg tror det har hjulpet meg med å ivareta den bosniske identiteten min. Den står veldig sterkt, og jo eldre jeg blir, jo mer takknemlig blir jeg for at jeg har den. Den lar seg fint kombinere med den norske identiteten min.
Å se sammenhengene
Kanskje er det nettopp disse perspektivene som gjør Nejra i stand til å se ulike sammenhenger. Sammenhenger andre kanskje ikke ser. For det er nettopp det jobben hennes handler om – å sette ting i sammenheng. Det å se på ulike markeder sammen, og ikke bare marked, men koble det med forbrukere og politikk, hvordan alt dette lever i en symbiose, og hvordan det påvirker de andre kanalene.
– Alt dette er skikkelig spennende. Jeg er så heldig som til og med får betalt for å jobbe med dette!
Og det skinner gjennom. Nejra snakker litt fortere, hun ønsker å få med alle argumenter – for det er viktig. Alle analyser og prognoser må være støttet av data.
– Det må alltid kunne støttes av statistikk. Hvis ikke tør jeg ikke å gå ut å si det. Det samme gjelder i en diskusjon. Har jeg ikke noe håndfast å vise til, holder jeg kjeft. Jeg er ikke glad i å synse. Men har jeg gode og saklige argumenter, da sier jeg ifra.
Nejra har de siste årene blitt kjent for å ha mye rett, spesielt når det gjelder forventet boligpris. Og ikke sjelden har hun hatt en helt annen mening enn majoriteten. Ifølge henne selv er hun veldig konfliktsky, og hun forteller at hun kan få hjertebank med en gang situasjonen blir anspent.
– Jeg har opplevd å være i et rom med 20 mennesker, hvor 19 av de mener det motsatte av meg. Da banker det heftig i brystet. Jeg passer å gå forsiktig fram, uten å tråkke på deres argumenter. Det er ikke alltid så lett, men det koker ned til kommunikasjon. Min greie er å være saklig. Forholde meg til fakta og synse minst mulig.
Flere er bedre
Selv om det ikke er så viktig for Nejra å ha rett, er det ofte nettopp det hun har. På fritiden kan hun være ekstremt kompetitiv, i hvert fall når det gjelder tullete ting som å vinne i bordtennis eller dart. Men på jobb gir det ikke mening for Nejra å være et konkurransemenneske.
– Alle skal samme retning, og jo bedre kollegaene mine er, jo lettere blir min jobb. Det blir bare tyngre hvis en selv skal dra mer og mer av lasset. I jobbsammenheng er det greit å være litt kompetitiv, men fy søren så mye du får ut av å hjelpe andre til å bli bedre. Og det hjelper jo alle.
Hos Prognosesenteret jobber de sammen. De har statistikk og data som ingen andre har. Ifølge Nejra må de fleste forholde seg til det som finnes av offentlig og tilgjengelig statistikk. Hos Prognosesenteret har de kjørt mange egne ulike spørreundersøkelser i 40 år, for eksempel om forventninger til boligprisene, arbeidsledigheten, renter og norsk økonomi fremover. Det er et forventningsbarometer, og er kun én av kanskje 50 tjenester Prognosesenteret tilbyr kundene sine.
– Vi har masse mikrodata ingen andre analysemiljøer har. Mange snakker om big data som et irriterende buzz-ord og lurer på hvordan de skal utnytte seg av det i praksis, men jeg syns mikrodata er kjempespennende og jeg ser hvordan det konkret verdiøker alle tjenestene våre. Vi kjøper for eksempel skattemeldingene til alle i Norge og anonymiserer dem. Så beregner vi boligkjøpekraften til hver person i Norge, i en modell der vi blant annet antar at alle kan låne maksimalt fem ganger inntekt. I tillegg vet vi hvor mye du har i gjeld, formue og hvor stor egenkapital du har i boligen du eier. Da kan vi beregne kjøpekapasiteten for bolig for hver enkelt skattyter i Norge. Dette kan vi aggregere til husholdningsnivå, postnummer, kommune, fylke og selvfølgelig se utviklingen på landsbasis. I tillegg har vi estimert markedsverdien til hver enkelt av de 2,5 millionene boligene som finnes i Norge.. Da kan vi sammenligne hvor mange husholdninger som har en viss kjøpskapasitet og hvor mange boliger som finnes i det prisintervallet for et valgt geografisk område. Det er det ingen andre som kan.
– Med all denne dataen, blir prognosene også bedre. Fordi vi forstår nåsituasjonen og historikken på et så detaljert nivå.
En optimistisk pessimist
På spørsmål om prognosene for norsk økonomi fremover er Nejra både optimistisk og pessimistisk.
– På kort sikt er jeg veldig optimistisk. Vi ser allerede nå at norsk økonomi har overgått før-korona nivå. Ser vi på månedlige BNP-tall, er de nå allerede høyere enn i februar 2020. Prognosene viser at vi kommer til å ha ganske sterk vekst ut året, det samme viser prognosene for neste år.
På lang sikt ser hun likevel store utfordringer, blant annet som følge av fallende befolkningsvekst,eldrebølgen og utfasing av næringen som har gitt oss rikdom.
– De siste par årene er befolkningsveksten halvparten av det den f.eks. var i 2012. Nå som befolkningsveksten i Norge går ned og innvandringspolitikken er stram, må nordmenn produsere flere barn for å hindre at eldrebølgen blir en for stor byrde. For vi trenger flere folk i arbeidsfør alder her. Både for at økonomien skal vokse, men ikke minst for å sikre pensjonen og helse- og omsorgstjenestene for de mange eldre som vil ha behov for det i fremtiden.
Akkurat dette med innvandring synes Nejra er vondt. Det at man ikke vier det mer oppmerksomhet eller forsøker å se på flyktningpolitikken fra et annet perspektiv. Norge har masse plass, lav befolkningsvekst og et stort behov i helse- og omsorgssektoren. På 90-tallet kom 13 000 flyktninger fra bare Bosnia samtidig. Nå er det rundt 1000-2000 i året fra alle land totalt.
– Én ting er å hjelpe menneskene. Det er ingen som flykter dersom de har det godt i landet de kommer fra. Du flykter jo fordi du har det helt forferdelig. Vi må hjelpe folk som ikke har det bra. Samtidig er Norge helt avhengig av å få yngre folk inn på grunn av den demografiske endringen vi står i. Sånn jeg ser det, er det vinn-vinn. Integrasjonsprogrammet kan imidlertid gjøres både bedre og billigere Men jeg forstår jo at jeg ikke er objektiv, siden jeg selv er flyktning. Nei, det er et sårt tema.
Sjeføkonomens prognoser
Økonomien på lang sikt:
Vi har en eldrebølge – altså antall mennesker i pensjonsalder, målt som en andel av de som er i arbeidsfør alder. Vår generasjon må jobbe mer, og mest sannsynlig får vi en lavere pensjon enn dagens pensjonister. Det gjør at mulighetsrommet for økonomisk vekst blir mindre på lengre sikt.
Eldrebølgen skjer ikke bare i Norge. Se f.eks. i Kina, er det en helt tydelig eldrebølge. Hvem skal produsere de kinesiske duppedingsene vi er helt avhengig av, hvis ikke robotene overtar? Når det blir færre unge der, må kanskje produksjonen nedjusteres, og vi i Norge må kanskje overta noe av produksjonen – og det blir veldig mye dyrere.
Vi har hatt helt fantastiske inntekter i fire tiår på grunn av olje og gass. Nå skal det utfases, sakte men sikkert. Da tenker jeg at det begynner å haste å finne ut hva vi skal leve av. Det må jo komme noen ideer snart, noen ordentlige satsinger. Vi må ha et felles politisk mål om å satse stort – investere stort i noe og ikke bare litt her og litt der.
På lang sikt er jeg mer pessimistisk til potensialet for økonomisk vekst.
