Tro at du er noe

Gründer, investor og grunnlegger av Pir, Anja Solevågseide, har aldri helt visst hva hun skulle bli. Trangen til å gjøre noe på egenhånd har likevel vært umiskjennelig, og den grunnleggende tryggheten alltid urokkelig. Hun er uredd – og i hvert fall ikke risikoavers.

Smi mens jernet er varmt

I romjula 2017, etter noen dagers betenkningstid, sendte Anja Solevågseide inn en oppsigelse til sin relativt nye jobb. Hun hadde fått en idé, helt tilfeldig, under en business pitch som hun og kollegaene hadde vært på før jul. Noen felles referanser som ‘hadde ikke Ålesund trengt en plass?’ og ‘skulle vi ikke hatt flere private investorer?’ ble kastet i luften, og det begynte å kverne en liten tanke oppe i hodet.

– Jeg kjente at nå hadde jeg gått og ruget på noe i underbevisstheten, også hadde jeg møtt noen folk som hadde det samme tankesettet. Jeg måtte bare smi mens jernet var varmt, for dette måtte faktisk bare skje.

Pir Cowork, et estetisk mettet kontorfelleskap for gründerspirer og innovatører, ble startet rett over nyttår i 2018 ved havnekaia i Ålesund. Samtidig som at hus-tankegangen begynte å ta form, begynte familiebedriften å investere i start-ups, vekstselskaper og fond, og Pir Invest ble til. Det var mange ting som skjedde samtidig, og først nå – etter 3,5 år, kan den suksessrike forretningskvinnen si at hun har funnet en koherens i prosjektene sine.– Jeg har jo prøvd å finne den røde tråden i denne historien, men det var ingen! Det var bare kaos. Det er først nå at det begynner å bli en rød tråd. Jeg har jo en far som har vært gründer og drevet et industriselskap innenfor fiskerinæringa, og der ble det realisert noen gevinster som satte oss som familie i posisjon til å være med og forvalte kapital. Selv er jeg utdannet innen markedsføring og finans, og jobbet i bank i en del år før jeg gikk over til idretten.

Grunnleggende trygghet

Litt tilfeldig, da hun enda jobbet som valutamegler i den lokale sparebanken i Møre, tok Anja et golfkurs som senere skulle vise seg å være en døråpner. Kurset førte til en enorm interesse for golf – og hun kjente at det begynte å krible. Med en grunnleggende trygghet i at ‘alt kommer til å gå bra, uansett hva som skjer’, tok hun en risiko som til slutt landet henne en stilling i det nasjonale golfforbundet.

– Man vet ikke helt hva man passer til enda, når man er i sin første jobb, så jeg hoppet ut. Jeg skulle gjøre noe annet, og plutselig kom det en stilling. Et halvt års engasjement som daglig leder i Ålesund golfklubb. Det var jo super-usikkert, og det var jo halvparten av lønna jeg var vant til. Men jeg tenkte aldri at ‘oi, dette blir en for stor risiko, dette kan du ikke gjøre’.

Med en familie som lenge har drevet virksomhet innenfor flere næringer, har Anjas gründerånd alltid vært sterk. Mor drev egen frisørsalong, og far drev med verdensledende teknologi innenfor fiskeforedlingsutstyr. At begge foreldrene jobbet, tror hun hadde en innvirkning på hennes egen lyst til å skape noe eget – fra scratch.

– Det er jo ikke bare en myte at det ligger noe i fjellene, her på Sunnmøre. Selv før det ble kult å være gründer, har det alltid vært kult å være gründer her.

– Ja, hvorfor tror du det? Hvorfor akkurat der, sammenlignet med resten av Norge eller verden?

– Det tror jeg er en selvoppfyllende profeti. Det man forteller seg selv, blir ofte en realitet. Det er ikke nødvendigvis mer vanlig at folk hiver seg rundt og starter noe her – men i en periode var det slik. Kanskje ligger det noe i lufta. Snakker man om en Sunnmøring, hører man ofte “svømmer ikke dere den veien?”

En lattermild Anja trekker på smilebåndet og demonstrerer ved å kave innover med armene.

– Det er noe jeg alltid har prøvd å motbevise før, men nå synes jeg at det er kult. Det betyr jo at vi har en eller annen kommersiell teft, og det trenger dette landet mer av.

Én ting er sikkert; Anja er ikke risikoavers. Hun er uenig i at kvinner er mer redde for risiko enn menn, og blir like irritert hver gang hun hører det. Hun mener at et stort skifte allerede er i gang – at yngre kvinner engasjerer seg, og investerer mer enn tidligere.

– Her på Pir er det nok en overvekt av kvinner, noe som er ganske interessant. Det er veldig gøy å få lov til å være den som står på scenen for snakke fra et investorperspektiv, og det kan tenkes at flere kvinnelige gründere og frilansere har tatt kontakt fordi det er jeg, som kvinne, som har stått og frontet våre prosjekter og ambisjoner.

Felles verdier, og ønsket om å endre verden

Hun er impulsiv og tar ofte beslutninger basert på magefølelse. Med en glødende lidenskap for startups, og et ønske om å hjelpe flere selskap opp og fram, begynte den spirende gründeren i 2017 aktivt å investere i andres selskap. Noe av det viktigste, mener hun, er å bli kjent med ansiktene bak prosjektene. At investorene og gründerne bak selskapet deler en eller annen form for felles verdier og trives sammen, er grunnleggende for et godt samarbeid.

– Før kunne jeg kanskje si at ‘nei, jeg er ikke drevet av penger’, men nå justerer jeg det utsagnet til ‘ja, selvfølgelig’. Tjener vi ikke penger, er det selvdestruktivt, og vi får ikke vært med på å hjelpe flere selskap opp og fram. Samtidig er det viktig å være tydelig i de ulike rollene. Det er jo forferdelig for et gründerselskap å få inn, ikke bare én investor, men kanskje flere investorer, kanskje til og med en investorgruppe – eller flere ulike investorgrupper, og alle skal begynne å blande seg bort i driften. Da er man doomed. Hva selskapet ønsker av oss, og hva vi ønsker av dem, er noe vi bruker mye tid på å finne ut av før vi går inn.

Hun mener gründerne selv må kunne eie selskapene sine, og at det er avgjørende for om prosjektene vil lykkes.

– Blir vi med fra en tidlig fase i selskapet, så kan det være at de trenger ganske mye kapital. Vi har en investeringsstrategi som går ut på at vi ikke vil være en altfor stor eier, for vi vil jo at gründere skal eie selskapet sitt. Det er et incitament til å få det til å lykkes, og vi prøver å finne gode løsninger som gjør at det blir bra for begge partene.

Pengers verdi

Selv for en kommende investor kan summene i kjøp og salg av dollar, euro, pund og kroner virke svimlende, og siden tiden som valutamegler, har forholdet Anja har til penger vært merkelig. Hun tar seg selv i å si “vi, kvinner” – for hun liker ikke å bli puttet i bås selv, men spør seg selv likevel om det ikke er litt typisk, at når kvinner blir spurt om motivasjonen bak det å tjene penger, så er svaret ofte at man ønsker å endre verden. – Tenk å ha pengene til å være med å investere i selskap som driver med utvikling av legemidler som kan hjelpe millioner av mennesker å bli kvitt psoriasis, eller legemidler som kan hjelpe å utvikle hjernene til premature barn. Vi må tørre å si at ja, penger er viktig, og det er jo ikke nødvendigvis pengene en skal ha for å kjøpe seg større hus, eller finere bil, eller vesker, som er viktig. Det er hva man kan oppnå med disse pengene, som er viktig. Skal man virkelig ha impact, er penger et fint virkemiddel.

Tilfeldigheten av at hun først jobbet innen finans, og så innen idrett, skapte en helt unik situasjon for Anja. Hun har aldri hatt en klar visjon om hvem hun skulle bli, men med en fundamental tro på seg selv har karrierevalgene nesten blitt tatt av seg selv langs vegen.

– Det visste jeg jo ikke da, men den golfklubb-jobben er kanskje noe av det smarteste jeg har gjort i hele mitt liv. Nå kjenner jeg omtrent alle bedriftsledere på Sunnmøre ettersom de fleste, på et eller annet tidspunkt, har vært innom golf. Det har gitt meg muligheten til å skape en plattform, åpne nettverkene mine og sette folk i kontakt med hverandre.

Pay it forward

Ikke ofte ser man henne sittende med regneark for å studere kroner, ører og bunnlinje. Hun anser seg selv som en selskapsbygger og gründertype, men synes det er viktig at man som investor bidrar til å skape et mangfoldig bilde av hva en investor kan være, nettopp ved å tørre å kalle seg for en. Med Pir i bakhodet snakker Anja engasjert om hvordan eksponensiell vekst kan resultere i at man kan hjelpe flere selskap, og hvilken impact man da kan ha.

– Det er jo litt en sånn San Francisco-tankegang – pay it forward. Jeg hjelper deg, du hjelper meg. Plutselig har man bygd noe som er stort, sterkt, attraktivt, og som trekker kompetanse. Samtidig kan man kan føle litt på at det ikke er gøy å si nei. Og det er i hvert fall ikke gøy å si nei hvis man opplever at folk mister motet av det. Men, da er det viktig å alltid opptre på en måte som kan være til hjelp likevel. Kanskje man kan gi noen tips og råd, eller kanskje vet man om noen andre investorer som kan passe bedre til prosjektet.

Å oppmuntre og inspirere er noe Anja tror er viktig – enten det er snakk om å skryte av seg selv, eller av noen andre. Særlig ettersom vi alle bare er vanlige folk, mener hun at det er helt innafor å fortelle hva man driver med, og attpåtil være stolt av det.

– Du vet, når man reiser til USA for eksempel, kan man bli blåst av banen fordi de er så frempå. Også er det sånn; ‘ja, men er ikke det også litt deilig da?’ Og fra et investorperspektiv må jeg av og til flire litt, både inni meg og utenpå, når det kommer kjempeflinke, dyktige folk og presenterer en eller annen idé, også tenker jeg; ‘oi shit, her sitter jeg, lille Anja’ – at jeg får lov til å høre på det her, og at de ønsker et eller annet av oss. Det er veldig rart. Det forundrer meg også at jeg har noe å tilføre - alltid! Ikke fordi jeg er så smart, men fordi jeg har perspektiv. Alle har jo et eller annet perspektiv, samme hvor smarte de som sitter rundt deg er.

– Man er bare en sjel og en skjorte, og glemmer av og til at man er blitt voksen.

Viktigheten av å pushe grensene og strekke seg etter noe som nesten er litt ubehagelig, er noe Anja poengterer med poetisk entusiasme.

– Det er nesten som å være forelska, og du er jo forelska fordi det er litt ubehagelig. Du kjenner ikke denne personen, og du vet ikke helt hva det innebærer. Dere blir kjent, trygg i situasjonen, og så blir det dagligdags.

Anja humrer litt. Hun forteller videre om viktigheten av å feire hver minste seier.

– Samtidig som at jeg ser hvor viktig det er at et prosjekt er økonomisk bærekraftig, at ting går rundt, tror jeg det er like viktig å ha lav terskel for hva man kaller en suksess, særlig som en start-up. Hvis du vil bli olympisk mester, må du feire hvert minste lille kretsmesterskap, fordi det er del av stigen. Det er ofte en lang reise, og det kan være en kjempesuksess å få med noen på teamet som får en til å tenke ‘shit, ville den personen jobbe med oss?’. Bare se på Spotify, og alle disse bedriftene som enda ikke har tjent en krone – man må jo kunne kalle det en suksess.

Behovet for å være nybegynner

Men ingen slipper unna styggen på ryggen, selv ikke Anja, som etter enhver klapp på skuldra spør seg selv om det var noe som ‘kanskje ikke var så bra?’. Som gründer, investor, og selvkritiker er ikke Anja Solevågseide langt fra et helt vanlig menneske.

– Jeg tror det kun er en selv som kan definere hva suksess er. Jeg hørte i et intervju med langrennsløperen Øystein “Pølsa” Pettersen at da han fikk denne OL-medaljen han hadde jobba så hardt for, så var han helt tom dagen etterpå. Nå skal jeg ikke sammenligne meg med en toppidrettsutøver, men det er noe med denne trangen til å av og til bare bytte – bytte fra finansbransjen til idrett, og så fra idrett til tech, og så til investering og startups.

Funderende ved hva som definerer suksess, og hva som kan gi en mestringsfølelse, setter hun ord på det som sannsynligvis mange av oss har tenkt på før.

– Det er noe med det behovet for å være litt nybegynner igjen. Noen av oss liker jo å ha litt frykt i kroppen for å kunne prestere bra.